The Assassin (2015)
Tar pusten fra deg
Vakker og intens filmkunst som utfordrer og begeistrer. The Assassin er en sjeldent estetisk og levende filmopplevelse.
Fotogalleri
Hsiao-Hsien Hou er noe av en legende blant film-feinschmeckere, og er nå aktuell med den lovpriste The Assassin. Filmen vant prisen for beste regi under fjorårets utgave av Cannes-festivalen, og var også Taiwans nominasjon til årets Oscar for beste fremmedspråklige film. Hou har gjennom sin karriere markert seg som en særegen filmskaper, først og fremst gjennom stiliserte drama med samfunnsaktuelle tema. Lange tagninger og løse narrative tråder er stikkord for stilen han bruker, og dette har vært med på å sette et tydelig særpreg på filmene hans. The Assassin har blitt Hous hittil dyreste produksjon, og fikk en trang fødsel. Resultatet har blitt en slående vakker og utfordrende film som forbløffer i sin stiliserte, saktmodige, men samtidig megetsigende historiefortelling.
The Assassin er lagt til Kina 700-tallet, og følger den kvinnelige snikmorderen Yinniang (Qi Shu). Hun ble som barn bortført av en nonne, og tatt med inn i et annet distrikt av landet. Nonnen trente henne opp til å bli et dødelig våpen, og hun sendes i voksen alder for å drepe korrupte tjenestemenn. Hun klarer ikke å gjennomføre oppdraget, og som straff sender nonnen henne til plassen hun ble født, hvor hun må drepe mannen hun elsker – og som hun skulle gifte seg med. Han heter Tian Ji’an (Chen Chang), og er lederen for den største militære styrken i Nord-Kina. Yinniang begir seg ut på det som blir en følelsesladd reise hvor hun må konfrontere sine foreldre og sine egne følelser. Hun må ta et valg: å drepe mannen hun elsker, eller bryte den hellige og ærerike kodeksen til snikmorderne.
Genremessig befinner filmen seg hovedsakelig i dramasegmentet, med noen innslag av martial arts. Historien sentreres som seg hør og bør rundt kampsportutøvere som er protagonister og helter. De tar i utgangspunktet ikke ordre fra overordnede, men følger en streng æreskode og kjemper for rettmessighet. Det er i møtet med disse forventningene mye av spenningen i filmen oppstår. Hva kommer heltinnen til å velge? Tittelen på filmen kan nok for noen fremstå som litt villedende, for dette er i realiteten et drama med noen få kampscener. Fokuset ligger mer på reisen inn i karakterenes sjeleliv, og ikke på den fysiske kampen det indre manifesterer seg i.
De fleste filmer følger en ganske tradisjonell form for fortellerteknikk, og det er som man blir tatt på sengen hver gang noe skiller seg ut. Med The Assassin får vi virkelig brynt oss, for dette er ikke en tradisjonell, lineær historiefortelling som er like enkelt bygd opp som for eksempel de fleste Hollywood-filmer er. Historien tar flere ganger uventede vendinger, og det er ikke alltid like enkelt å forstå hvor de plasserer seg i fiksjonen. Den røde tråden er i og for seg ganske tydelig, men hele veien gås det veier som gjør reisen mot målet krevende. Historien er det man kan kalle underfortalt, og man må hele tiden følge med for å få med seg sentrale poeng for å forstå det helhetlige budskapet. De mange og forskjellige nyansene i historien kommer etter hvert tydeligere frem, og da gjelder det å ha fått med seg bakgrunnen for det som skjer med og mellom karakterene.
Historien er i seg selv veldig interessant, og stiller en rekke filosofiske og eksistensielle spørsmål. Hou har satt det gode, menneskelige dramaet inn i en historisk ramme for å gjøre fiksjonen mer levende og autentisk. Det lykkes han veldig godt med, og filmen blir en parallell fascinasjon, hvor man på den ene siden følger spent med på hva som skjer med enkeltkarakterene, samtidig som de underliggende samfunnsmessige faktorene skaper en spennende arena for tematikken. Som vanlig i Hous filmer, er også denne bestående av mange lange og rolige scener med minimalt av kamerabevegelser. Sammen med slående vakre naturlandskap, blir dette en poetisk helhet som tar filmen over i en nærmest opphøyd sfære, som overgår det man kan forvente av en tross alt konvensjonell film. Det flotte kostymedesignet og de vakre kulissene er med på å underbygge følelsen av storhet og utstråler en nærmest guddommelig aura.
The Assassin er spilt inn i det uvanlige 1.37:1-formatet, som innebærer at bildeutsnittet nesten er som det velkjente TV-formatet 4:3. Når filmskapere – spesielt de visjonære kunstnerne som Hou – velger «merkelige» format, er det en grunn til det. Umiddelbart tenkte jeg på Xavier Dolans Mamma (2015), som nesten utelukkende ble filmet i firkantformatet 1:1. I denne filmen symboliserte utsnittet den klaustrofobiske tilværelsen til karakterene, og det er derfor ikke usannsynlig at det samme er tilfelle med Hous nyeste film. Selv om filmen er svært filmatisk og med mange blendende vakre naturbilder, føles de samtidig innestengt. Dette kan overføres til Yinniangs indre kamp, hvor tankene trekker livsverdenens omgivelser klamt og tett inntil, slik at den føles som et metaforisk fengsel.
Som jeg forhåpentligvis har fått frem allerede, såer The Assassin en film med mange lag. Filmen innbyr til gjensyn, slik at man kan avdekke enda flere detaljer. Dette er spesielt imponerende når produksjonen er nedstrippet og nærmest spartansk. Patos skapes ikke gjennom det overdådige, men snarere i den enormt godt formidlede historien. Det ligger et slør over filmen, som om den er en drømmeaktig opplevelse, både for karakterene og oss som ser på. Et minimalistisk, men effektivt lydspor underbygger akkurat passe, og det er med stoisk ro Hou tar oss stadig lengre inn i eventyrverden. Tematikken om valg og skjebne blir et interessant skue i møte med den autentiske følelsen og det levende formspråket. Skuespillerne gjør også mesterlige gestaltninger, og spesielt Yinniang blir en fortryllende karakter som er genuint spennende å utforske gjennom hele filmen. Kompleksiteten i selve karakteren er uhyre fascinerende, og lagene avdekkes ett etter ett. Samtidig vet vi ikke vet hvilke valg hun kommer til å ta, og dermed blir det et svært godt karakterstudie.
De få kampscenene vi får servert er vakre voldsballetter, som ikke lener seg på det grafiske, men snarere det poetiske. Sjeldent har vold vært så vakkert som i The Assassin. Det er nesten med litt skyldfølelse jeg tok meg i å nyte de nydelig koreograferte kampscenene hvor mennesker drepes kaldt og beregnende – nærmest som om hvert drap er et kunstverk i seg selv. Som alltid er det noe pirrende å se karakterer som er perfeksjonert til det ytterste i drapskunst. Stilen er autentisk, og i motsetning til en film som Crouching Tiger, Hidden Dragon, er det nesten ikke brukt wire i kampscenene. De får derfor et sterkere preg av realisme, og det er i mine øyne et stort pluss.
Hou har laget et mesterstykke av en film, som underholder og forundrer på mange ulike nivåer. Blandingen av interessante spørsmål, nydelig estetikk og vakker voldsballett har gjort The Assassin til en uhyre fascinerende film. Dette kommer til å stå igjen som en av årets beste kinofilmer, og er en film som du definitivt burde unne deg å se.