Utgivelsen: 
MacGyver [The Complete Collection - 30th Anniversary] (1985)
Gjensyn med delte følelser
Folkehelten MacGyver fyller hele 30 år, og det er jammen betimelig med en aldri så liten feiring. Denne samleboksen yter ganske god rettferdighet mot ett av popkulturens fremste ikoner.
En av tidenes mest populære TV-karakterer fyller hele 30 år i år, og i den anledning kommer alle sesongene av serien om MacGyver (Richard Dean Anderson) ut i en praktfull samleboks. Her får vi alle 139 episodene, samt de to TV-filmene som ble laget. For svært mange er MacGyver synonymt med lørdagskos på TV2 i kanalens første leveår, og etter hvert har karakteren brent seg fast i den kollektive bevisstheten her til lands. Han har blitt et referansepunkt for egenskapene han innehar – sjarme, klokskap, finesse – men aller mest at han er gjenkjennelig for alle. Han er kjemisk fri for nykker, og er en representant for folket – med andre ord en folkehelt.
MacGyver har aldri vært holdt for å være en kvalitetstung TV-serie, men det har heller ikke vært poenget. Målet med serien er å underholde, og som man har sett av en uendelig rekke re-runs på TV, har den folkelige helten fortsatt appell for ganske mange. Noe av det mest typiske for MacGyver, er referanseverdien. De fleste skjønner hva man mener når noe blir gjort på MacGyver-vis – når noe blir gjort på finurlig og kreativt vis. Det er også dette jeg husket fra serien før jeg så den på nytt.
I ettertid er det morsomt å se hvordan kriterier for kvalitets-TV har blitt definert, og hvordan MacGyver passer inn i beskrivelsen. Krevende serier har som ofte enkeltstående hendelser som avsluttes for hver episode. Såpeoperaens evigvarende historietråder har blitt sett ned på som en billig effekt for å holde på seerne. MacGyver har nesten utelukkende avslutninger på hver enkelt episode, og ganske få langsgående arker. Likevel er det mye som vitner om masseproduksjon med varierende kvalitet. Produksjonsverdien er ikke all verden, men ofte skapes det mye av lite.
Det er ikke mangel på talent i produksjonsapparatet til MacGyver. Serien er produsert av den velkjente skuespilleren Henry Winkler, som var med å lage alle episodene. Av skuespillere finner vi mange kjente fjes, selv om de fleste er ukjente. Skuespillerlisten er lang, og man kan gjerne liste opp: Lena Headey – best kjent som Cersei i Game of Thrones, Mayim Bialik – nå stor stjerne i rollen som Amy i The Big Bang Theory, Cuba Gooding Jr., Bubba Smith – eller Hightower fra Politiskolen-filmene, Robert Englund – kjent som den beryktede Freddy i A Nightmare on Elm Street, Adam Arkin, Jackie Earle Haley – for å nevne noen. På spesialeffektsiden har også Adam Howard vært med, og han har blitt en av de mest suksessrike og anerkjente effektfyrene i Hollywood i dag.
Det var derfor med spenning jeg gikk i gang med en heftig omgang med Mac og gjengen. Ble det et hyggelig møte? Hvis du leser videre, finner du det ut.
Sesong 1
I det aller første møtet med MacGyver – det vil si pilotenepisoden – setter stemningen for det man husker så godt. Forskjellen mellom første og siste episode av serien er ikke stor, og man har hele veien vært umåtelig tro mot formatet. Serien starter med å blande humor og action, og er en ny variant av den velkjente «hemmelig agent»-genren. Umiddelbart etableres Angus MacGyver som en sjarmerende fyr, og han er har veldig «tounge-in-cheek»-holdning til verden.
Formatet i serien bærer veldig preg av å være tilpasset TV, og er skutt i det nå relativt grusomme 4:3-formatet. Likevel er det ganske overraskende å se at produksjonsverdien er såpass høy – selv om den er ganske lav tross alt - spesielt med tanke på at dette ikke var en umiddelbar suksess på amerikansk TV. Den kunstneriske ambisjonen er ikke høy, for dette er laget med ett mål: å underholde. Med andre ord er alt fancy kastet på skraphaugen, og man sitter igjen med effektiv action som det er lett å forstå at mange liker. På mange måter gjenspeiler produksjonen hovedkarakteren – enkel, men lett å like.
Karakteren MacGyver driver det meste av serien, og er den ubestridte stjernen. Han er også fortellerstemmen som geleider oss elegant gjennom en jungel av informasjon og myriader av handlingstråder. Effektivt og fint fortalt, om enn lite utfordrende. Nettopp dette er et viktig poeng, MacGyver er medhårs-TV som ikke utfordrer særlig – og som skyr politikk eller andre potensielle problematiske tema.
Som genre-TV får man som forventet med denne serien. Helten vinner alltid, og han har en utrolig evne til å være løsningsorientert selv i den mest håpløse situasjon. Noe jeg hadde glemt fra jeg så serien som barn, er at Angus er en dameforfører av rang. Det er nesten ikke en episode hvor han ikke sjarmerer en eller annen dame i senk. Hans seksuelle, macho side kommer i tillegg til at han er anti-voldelig, avskyr skytevåpen og ikke rører alkohol. Han er en ufarlig sjarmør med de rette holdningene og er overhodet ikke en kilde til moralsk forfall – snarere tvert imot.
Selv om mange av historiene om MacGyver er ganske strømlinjeformede, er de fulle av ideer og påfunn, og er ofte morsomme å se, til tross for at de begynner å bli gamle. Fortellerteknikken er litt gammelmodig, men har stått seg greit i små doser. Se bare på en serie som CSI: de samme, enkle formlene fungerer fremdeles for folk flest. Om ikke for kvalitet, så fôrer de horder av tilskuere som ikke krever kjøtt på beina hva innhold angår. Som i nevnte serie, er det lite realisme i MacGyver, men det er noe man bare må akseptere. Mye av attraksjonen ligger nettopp i det at vår helt klarer å komme opp med finurlige løsninger ingen andre ville tenkt på. Dette er mulig, mye på grunn av det usannsynlige.
Sesong 2
Noe som blir tydelig i andre sesong er at kvaliteten på episodene varierer en del. Noen av historiene er rett og slett ikke gode nok, mens de gode episodene står seg bra. Det som fortsetter er den lett ironiske og uhøytidelige stilen. Det er morsomt å se at serieskaperne kan spøke med seg selv og produktet de lager. Et bevis på dette er når Mac selv sier «Når James Bond blir sendt på oppdrag, er det til Rivieraen, mens jeg derimot...», og så ser vi at han sendes til en søplete, liten landsby hvor han er nødt til å skitne til hendene for å løse et oppdrag. Gjennomgående er serien full av referanser, noe som gikk meg hus forbi når jeg var ung. Nå i ettertid ser jeg hvor fylt serien er av populærkulturelle referanser, og de er faktisk veldig morsomme.
Krumspringene er fortsatt de samme, og er tidvis hysterisk morsomme – både på grunn av kvalitet, men også at det er så over toppen. Det er vanskelig å la seg irritere over manglene når serien er så uhøytidelig. Spenningen i flere episoder er faktisk overraskende bra, og etter hvert som vi blir bedre kjent med karakterene er det hyggelig å «treffe» dem mer. Variasjon i fortellerteknikk er det også, slik at episodene får ulike identiteter – selv om kjernen er ganske lik.
Noe som er merkbart og gledelig, er at mange av de kvinnelige karakterene er kompetente, og ikke bare ubrukelige sexsymboler som fyller rollen som staffasje eller heltens påskudd for å vise sin overlegenhet. Vi får også møte Jack Dalton (Bruce McGill), MacGyvers venn og seriens «comic relief». På en avsluttende note for andre sesong er det et poeng at serien er nærmest kjemisk fri for dataanimasjon, og det er godt å se på ekte stunts.
Sesong 3
I tredje sesong fortsetter man med den samme, kjente tralten som før. Fortsatt er det mye eksposisjon som muliggjør effektiv historiefortelling, og noen ganger kan det føles som litt lettvint og repeterende. Som en følge av tung eksposisjon blir aldri plottene vidløftige, og handlingen er ofte «innestengt». Heldigvis har flere av episodene mer luft, og serien treffer oftere bedre med poengene.
Noe som blir tydelig i den tredje sesongen er at vi vet hva vi kommer til å bli servert så lenge det er MacGyver vi ser på. Karakterene utvikler seg ikke nevneverdig, og det meste er ganske satt. Det er i og for seg helt greit, da dette er en serie som man ser utelukkende på grunn av de morsomme episodene, og ikke for storslått drama eller karakterinnsikt. Likevel får vi se Angus sin store sorg når venninnen Mike omkommer i en klatreulykke, og da viser det seg at han faktisk har følelsesmessig dybde. Morsomt. Det er ikke bare fakking av skurker som står på timeplanen, her er det også rom for personlig refleksjon. Legg til at Mac viser seg å være en ihuga miljøforkjemper, og du har snart en komplett, svigermors drøm.
Variasjonen er likevel ikke et fremmedord for denne serien, og dette vises best gjennom at stedene handlingen er lagt til er alt fra dype skoger til storbyen. Mange tenker nok på MacGyver som en utelukkende action- og humorserie, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Det er også en hel rekke science fiction- og fantasy-elementer, så det er en salig blanding av ulike genre og konvensjoner. Myter og oppfinnelser som ikke eksisterer er en stor bestanddel av det som utgjør den fiksjonelle verden vi beveger oss i.
Denne sesongen markerer introduksjonen av MacGyvers nemesis – den fæle Murdoc (Michael Des Barres). Han er ganske uinteressant, og hans motiver er i beste fall tvilsomme. Likevel er han et morsomt, uhøytidelig innslag som utvider handlingsrammene for serieuniverset. Og nettopp dette er morsomt med sesong tre, den tar seg tid til å utvide og utforske litt – noe som er kjærkomment.
Sesong 4
Nytt av sesongen er inntoget til Macs «friendzone»-jente Penny Parker, som man hele tiden får en følelse av at er i ferd med å bli heltens kjæreste, men som bare ser på ham som en storebror, som hun så fint sier det. Dette ble for øvrig en av rollene som gjorde at hun endte opp med å få det store gjennombruddet noen få år etterpå i serien Lois & Clark: The New Adventures of Superman. Ellers er sesongen laget over samme lest som de foregående, og sakte, men sikkert får vi vite litt mer om den mystiske hovedkarakteren MacGyver. I enda større grad fremstår han som en fornuftig og rettferdig mann som har full tro på vitenskap, og ikke overtro og religion.
Genremessig blir serien etter hvert vidtflytende. Fundamentet ligger som alltid i spiongenren, men det inkorporeres stadig vekk elementer fra drama, sci-fi, skrekk og komedie. I stedet for at det blir rotete, gir det heller mer dynamikk i en serie som ellers kvier seg for å bevege seg langt unna grunnideen.
Produksjonsmessig er det stadig mer som irriterer. Utfordringen med en så «avansert» serie som dette, er at det stilles krav og forventinger til hvordan blant annet rekvisitter ser ut. Når eksempelvis bein som har ligget i jorda i flere tiår ser ut som butikkfersk plastikk, tas vi ut av fiksjonsuniverset, og dette er ikke heldig for seeropplevelsen. Når Mac også klarer å gjenskape utseende til den nevnte, avdøde personen, blir det mer latterlig enn morsomt. Dette er en teknikk som krever enormt mye arbeid og kunnskap, og når han klarer det perfekt på noen små nattetimer, blir det rett og slett for dumt. Selv om han er en agentenes supermann eller multikunstner, må man klare å balansere karakteren slik at han kan ha et snev av troverdighet og ekthetsfølelse.
Noe som blir stadig mer tydelig, er at serien lider under mangelfull skriving. Flere av historiene er direkte dårlig, og mange episoder blir store gjesp. Likevel passer de inn i den overhengende logikken i serien, uten at det nødvendigvis er et kompliment. Noen av episodene klarer likevel å engasjere og underholde, blant annet den fine The Invisible Killer. Det som ofte uteblir, er den nødvendige kløkten. Alt for ofte er frempekene for tydelige, og når man ikke kan tenke selv eller bli overrasket, forsvinner noe av attraksjonen.
Som vanlig får vi gjensyn med Murdoc, og det er både merkelig og morsomt å se ham stadig vende tilbake. Hvem blir vel lei av at han i alle episoder roper ut «MacGyveeeeeer!»? Dette er noe som alltid fremkaller en latter hos undertegnede i hvert fall.
Sesong 5
Vi har nå blitt vant til at det er en enorm gjennomtrekk av karakterer i serien, og svært få er fast inventar. De eneste som er kontinuitetsbærere er MacGyver selv, og sjefen hans Pete (Dana Elcar). Et resultat av dette er at det føles ut som om vi er med på en uendelig reise, og at karakterene lever omflakkende og rotløse liv. På en merkelig måte er dette litt trist, og man får en følelse av at ingen er særlig lykkelige i sine tilværelser. Det er som om man skulle ønsket at de kunne slå seg til ro og kjenne på det gode livet har å by på.
I denne sesongen får vi oppleve dobbeltepisoder, hvor to episoder henger sammen. Dette er kanskje det trekket som minner mest om moderne serier, og som klarer å skape en større grad av sammenheng med tidligere hendelser. Man får gjensyn med flere gamle karakterer, og dette hever opplevelsen. Med andre ord er dette noe av det jeg savner med serien. Det blir for mange løse biter som ikke passer med hverandre utover i tid. Det er lov å tillate seg å tenke på hvor mye bedre serien hadde vært om man hadde gått for en løsning hvor ting hadde et sterkere og mer kontinuerlig fotfeste i kjente rammer.
Fremdeles pøses det på med endeløs eksposisjon, og når man har sett flere sesonger etter hverandre, er dette et element som blir svært slitsomt. Fraværet av variasjon i fortellermåte er en av akilleshælene til serien. Selv om vi får litt mer informasjon om MacGyvers bakgrunn, tilfører ikke dette nok substans til historien. Vår oppmerksomhet styres veldig, og det er irriterende. Det føles som om man holder en voksen i hånda, når man egentlig ønsker å stå på egne bein og finne veien selv. Som om ikke det var nok, begynner man å bruke et virkemiddel som i hvert fall ikke jeg utstår: drømmesekvenser. Dette er et unaturlig fortellergrep som sjelden fungerer. Selv i tidenes beste TV-serie – The Sopranos – er den dårligste episoden en «drømmeepisode». Dette antyder i denne serien at det finnes mer mellom himmel og jord, og når MacGyver begynner å vise at han faktisk er overtroisk, blir det et lite antiklimaks. Ingenting er kjipere enn at vitenskapsmenn med integritet faller for naiv, folkelig overtro.
Produksjonen er også et element som irriterer i denne sesongen. Det er påfallende hvor mye bedre eksteriørscenene fungerer enn de som er gjort i studio. Ofte tas manglene igjen med sjarm, men likevel er det litt synd at manglene er så åpenbare.
Sesong 6
Etter en dramatisk avslutning på forrige sesong, ser vi i første episode av sesong 6 at MacGyver overlevde strabasene - selvfølgelig. Det er slående hvor dårlig mulighetene til spenning utnyttes, og de skusles bort ved å raskt gå videre. Den stressede tonen er typisk, og noe av et irritasjonsmoment. Resultatet er at serien ikke klarer å gjøre seg selv særlig spennende, men fungerer for livet som det syltet ingefær er for sushi – en liten motstandsløs rensing av hodet før man kan gå videre med dagen.
I denne sesongen blir vi introdusert for den kanskje mest interessante karakteren i hele serien, nemlig Dr. Zito (William Morgan). Han er passe psykopatisk og utspekulert, og viser hvor blodfattige samtlige skurker ellers i serien er. Selv om Zitos koder og hint til MacGyver er komisk åpenbare, har han en X-faktor som gjør ham minneverdig. Som en strak motsetning kommer også Murdoc tilbake, denne gangen som en metroseksuell skrulling. Makan til ufrivillig komikk er det lenge siden jeg har sett.
Nå begynner også de tynne plottene å bli et stort problem. Å sitte time etter time uten å bli utfordret intellektuelt er slitsomt. Ikke at man forventer mye motstand i en serie som dette, men det får være grenser.
Sesong 7
Den siste sesongen av MacGyver tar litt mer tak i det mørke og alvorlige, med blant annet at tittelrolleinnehaveren viser at han ikke er usårbar, og lider under sterkt press og jobbrelatert stress. Det er gledelig å få se denne siden av livet til karakteren, men det er ikke spesielt godt utført. Mye av det andre som presenteres er også repetisjon og resirkulering av gamle ideer og påfunn, og avslutningen på den nå legendariske serien er ikke mye å skryte av.
Nok en gang kommer Murdoc tilbake, og han minner nå mer om Sideshow Bob fra The Simpsons, og er redusert til en latterlig, ufarlig og ikke minst, komisk skikkelse. Hevntokt – forsoning – og deretter nok et hevntokt i samme sesong er direkte latterlig. Det evigvarende såpeaspektet kan man ikke nekte for at er dårlig skrevet og et vitne om mangelfull vilje til å lage en ekte kvalitetsserie. Når MacGyver i tillegg finner ut mer om sitt opphav gjennom drømmer, står dette igjen som den svakeste sesongen av dem alle.
Etter 139 episoder med enkel underholdning, som delvis lider under lav produksjonsverdi og dårlig skriving, er det overhodet ikke vemodig når MacGyver sklir ut av bilderuten for siste gang. Denne kua ble melket for lenge, og det var virkelig på tide å legge inn årene. Men til sist fikk vi to TV-filmer å glede og gremme oss over.
Lost Treasure of Atlantis
Dette er altså den første av to filmer som dukket opp på TV-skjermen en stund etter at de siste episodene av serien var sendt. MacGyver er nå med på leting etter Atlantis sammen med sin gamle arkeologiprofessor Atticus (Brian Blessed). De leter i Hellas og i et krigherjet Balkan, og hjemme i England venter en ond skattejeger som vil frarøve dem den store oppdagelsen. Kan MacGyver løse saken? Selvsagt kan han det.
I stil er ikke denne filmen mye annerledes enn en hvilken som helst episode fra serien. Den er ikke filmatisk, og bærer preg av å være en lang episode med noen få dollar ekstra på budsjettet. Strukturen er den samme, og det innebærer at det er et stort fokus på MacGyvers egenskaper og hans kreative sinn. Hvem andre enn han kan vel klare å finne og løse Atlantis sitt store mysterium?
Skuespillet er noen hakk bedre i filmen enn hva tilfellet i serien er. Det er også lagt inn mer politikk, uten at det blir særlig provoserende eller utfordrende. Men en grei kommentar til hendelsene i Europa på 90-tallet er den likevel.
En liten plottvri har man funnet plass til, men jevnt over er dette virkelig uspennende og døv tidtrøyte hvis man ikke har noe bedre fore. For blodfansen var sikkert denne filmen et hyggelig gjensyn, men filmkvaliteten er under en hver kritikk.
Trail to Doomsday
Dette er det mørkeste kapittelet i sagaen om MacGyver. Historien i filmen dreier seg rundt at Mac skal besøke en gammel venn som han reddet fra den sikre død. I 40-årsfeiringen av vennen, blir han drept, og MacGyver setter ut på en farefull ferd mot å finne ut hvem som stod bak, og forhindre at de skal klare å gjennomføre sine skumle planer.
Helt i begynnelsen av filmen avsløres baktanken på en svært uelegant måte. Som jeg har vært inne på tidligere, er eksposisjon et effektivt grep for å få publikum til å forstå handling, for å sette seg inn i hvem karakterene er og hvilke relasjoner de har med hverandre. Dette er dog en kunst som er vanskelig å utføre bra. Hvis den blir tydelig vitner det om snarveier, eller i verste fall manglende kunstneriske evner eller ambisjoner. I denne filmen er det uhyre dårlig utført, og i løpet av noen hektiske minutter pøses det på med informasjon, krydret med enorme mengder sentimentalt føleri. Ikke en god måte å starte en film på, selv ikke for en TV-film.
Den siste filmen om MacGyver er også den som ser mest filmatisk ut, og det kler universet godt. Fremdeles er det 4:3-formatet som brukes, og da blir preget veldig TV uansett hva man gjør når produksjonsverdien er diskutabel. Likevel er det mest påfallende at dette er den mørkeste fortellingen om helten med skotske aner. Han er på mange måter tilbake der hvor han «hører hjemme», og det blir et vanskelig, siste oppdrag før han kan spankulere inn i en dunkel solnedgang og ut av våre liv. Noen ganger har også serien vært mørk, men bare glimtvis. Det har alltid vært plass til kreative, humoristiske krumspring. I denne filmen finnes det knapt en strime av lys – alt er mørkt, så mørkt. Hva tenkte serieskaperne på? Hvorfor la det aller siste møtet med Mac bli så alvorlig og dystert? Jeg ser i hvert fall ikke noe poeng, for dette er en dårlig film som fokuserer på for mye negativitet. Når kjennetegnet til hovedkarakteren uteblir, er det ikke noe poeng med filmen.
De to filmene om MacGyver fremstår som kontrapunktiske, hvor den første er et godt, gammeldags eventyr, mens den andre er et svartmalende kapittel som ikke levner mye håp for hverken verden eller vår mann i felten. Ikke innehar filmene kvalitet nok, slik at man kunne ønsket seg at produksjonen hadde vært halvert. Hadde man kuttet ut det overflødige kunne serien stått seg mye bedre.
Epilog
Etter dagens standard er det klart at det blir et rått parti. MacGyver og samtidens serier hadde ikke den samme appellen, og dermed ikke de samme budsjettene, og ikke den samme erfaringene med formatet. Det vises. Hadde bare manuset vært bedre og prestasjonene likeså. Noe som blir smertelig klart ganske raskt, og som bekreftes etter endt gjennomsyn, er at det er lik null utvikling av karakterer og miljøer. Serien mangler kompleksitet, og bærer preg av å være unnfanget i en tidsalder hvor TV-serier var sterkt påvirket av såpeopera. Nå skal man ikke glemme at mange serier i vår samtid – kanskje alle – også har elementer fra den beryktede såpen, men arven er betydelig mindre påtagelig. Noen hyggelige øyeblikk er det jo, og mange av løsningene til Mac er fremdeles morsomme. Det er bare det at som helhet er ikke dette en serie man gidder å se – om man ikke skal skrive en lengre artikkel om den, da.
Serien starter med ungdommelig iver, og fortsetter en stund å være bra, men faller fort gjennom. Dette er mitt tydeligste helhetsinntrykk, at produksjonen etter hvert gikk mer på autopilot, og at den friske attityden gikk bort etter noen få sesonger. De to første sesongene er faktisk OK underholdning, og fungerer til en viss grad fortsatt, men mange små morsomheter her og der redder ikke den totale opplevelsen av å se alle sesongene.
Minnene fra en svunnen tid er det ingen som kan ta fra en. Hvis man da ikke oppsøker minnene, og får se at de ikke stemmer med den virkelighetsoppfatningen man nå har. Dette er tilfellet med MacGyver, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg husket MacGyver som en morsom serie med mye fart og spenning, en serie som imponerte meg i de formative barndomsårene. Men det er som med denne serien som det er med mange andre serier man så på som ung: de holder ikke lenger mål. Hvem husker vel ikke for eksempel Jul i Skomakergata? Den fine intromelodien og de gode fjesene? Når man ser dem på nytt ser man dog at selve serien er utdatert, flat og intetsigende. La nostalgien være nettopp det. Kos deg heller med minnene. Det kan gjerne tenkes at jeg har blitt blasert etter å ha sett nærmere tre tusen filmer og hundrevis av sesonger med kvalitetsserier, men jeg mener at MacGyver ikke holder mål på tre viktige punkter: manus, produksjonsverdi og skuespill. Så får det være opp til deg om du tør å se serien og utfordre dine egne, gode minner.
Teknisk
Sesong 1: Greit bilde, men litt kornete. Litt flat lyd. Ikke noe bonusmateriale.
Sesong 2: Litt bedring fra sesong en – litt heng og korning, men jevnt over bedre bilde og lyd. Ikke noe bonusmateriale.
Sesong 3: Samme kvalitet som andre sesong, og heller ikke noe bonusmateriale.
Sesong 4: Samme kvalitet som tidligere, ikke noe bonusmateriale.
Sesong 5: Fremdeles den samme kvaliteten, ikke noe bonusmateriale.
Sesong 6: Jevnere og litt bedre bilde enn tidligere sesonger, OK lyd. Ikke noe bonusmateriale.
Sesong 7: Samme som foregående sesong. Ikke noe bonusmateriale.
TV-filmene: Jevnt litt under pari på både lyd og bilde.
Det er ikke utgivelsen som er det store problemet, men kildematerialet. Her har vi med ganske råttent materiale å gjøre, og det vises dessverre alt for godt. Jeg kan godt forstå hvorfor det ikke er pusset opp, for det er snakk om enorme mengder materiale. Spilletiden på boksen er på mange døgn.