Mandariner (2013)
Allerede en klassiker
En vakker krigsfilm om de mellommenneskelige aspektene ved krig og konflikter. Mandariner sitter som et skudd, og treffer deg midt i hjertet.
Fotogalleri
Som oftest når det lages krigsfilmer, handler de om de store og mest kjente krigene. Det mange glemmer, er at det finnes utallige kriger og konflikter som aldri når ut i de store mediene. Mandariner omhandler konflikten i Georgia på begynnelsen av 90-tallet, etter at landet ble selvstendig i 1991. Selvstendigheten ble ikke godtatt av alle, og to regioner i landet krevde sin selvstendighet. Abkhasia er ett av disse, og er det området filmen foregår i. Historien er sentrert rundt snekkeren Ivo (Lembit Ulfsak) og hans gode nabo Margus (Elmo Nüganen), som havner midt oppi konflikten mellom russere og georgiere. De to naboene tar vare på to soldater som blir hardt skadet i en trefning like ved der de to bor. Soldatene tilhører hver sin side av konflikten, og dette blir sentralt i et spennende og mellommenneskelig drama – i en av de beste krigsfilmene som noen gang er laget.
Det er ikke hverdagskost å se filmer fra hverken Estland eller Georgia, men denne samproduksjonen er et stort statement for at det ikke burde finnes en eneste grunn til det. Den tematiske tilnærmingen til denne filmen er svært interessant: hvordan går det når to mennesker med ulike syn møtes i en krigssituasjon? Det mellommenneskelige aspektet er velgjort, og filmskaperne har en overraskende upartisk og objektiv vinkling på problemstillingen. Krigen tas ut av den vante rammen, og fokuset blir tatt over på det hverdagslige og private, noe som åpner for refleksjon over hva det er man egentlig kjemper for i en krig. Når man tar temaet ned på et universelt nivå, tar man bort de situasjonsspesifikke detaljene og ser nærmere på det som er likt for alle mennesker, nemlig hvordan man forholder seg til medmennesker – både i krig og til vanlig.
Oppbyggingen av Mandariner er presis og rett på sak - det legges stein på stein med en stødig hånd. Rammefortellingen formes rundt de to hovedkarakterene, som i utgangspunktet bare prøver å få høstet mandarinene i tide. Konflikten settes i sammenheng med deres bakgrunn, og de er nøytrale observatører hvis øyne vi ser hendelsene gjennom. Når de blir nødt til å forholde seg til to mennesker som hater hverandre – og som vil drepe hverandre – blir vi vitne til en utveksling av meninger, syn og bakgrunner som får flere viktige spørsmål opp i dagen. De to soldatene får muligheten til å se ting fra begge sider, og etter hvert innser de at verden kanskje ikke er så firkantet som de trodde. Filmen formidler en tro på det gode i mennesket, et håp om at det er mulig selv for fiender å finne en gyllen middelvei hvor man kan forsones, snarere enn å ty til evinnelige konflikter. Gjennomgående er det et rolig tempo og en neddempet klipperytme, men likevel blir filmen intens og spennende. Uteblivelsen av en bekmørk og desillusjonert fremtidsvisjon gjør sitt til at håpet også blir et viktig spenningselement i historien.
Selv om temaet for Mandariner er både mørk og dyster, finnes det mange lyspunkter også. Det triste er ikke sentimentalt eller melodramatisk, men heller en rørende og presis beskrivelse av enkeltskjebnene i kriger. Litt av den tunge brodden tas bort ved at det gis rom for humor og varme. Dialogen er aldeles strålende, og de mange samtalene er poengterte og treffende. De skaper rom for forståelse, og ikke minst legger de grunnlag for at filmen blir så spennende. Hvordan det går, er uvisst helt til det siste. En hel del av det meningsbærende budskapet fortelles mellom linjene, og man må selv fortolke og tenke mye. Mot slutten merker man at handlingen har sneket seg inn i underbevisstheten, ved at det hele tiden presenteres utfordringer og tanker som man må reflektere over. Filmens siste hendelser blir derfor så følsomme og hjerteskjærende at tårene virkelig presser på. Filmen føles som et deilig slag i magen – et slag som vekker deg opp og får deg til å se verden på en ny måte. Mandariner er en vakker og vond film som evner å formidle følelser som er så mye større enn det et filmlerret noen gang kan bli.