Utgivelsen: 
De nærmeste (2015)
Til ettertanke
En film med et interessant grunnkonsept og mange flotte problemstillinger, som dessverre forsvinner i uforklarlige retninger underveis.
Fotogalleri
De nærmeste tar steget inn i en verden belagt av sosiale tabuer. Charlotte (Ine Wilmann) er en ung kvinne som sliter med manglende nærhet fra sine nærmeste. Moren (Anneke von der Lippe) har aldri vært der for henne, og dette har satt sine spor. Charlotte har en halvbror som heter Henrik (Simon Berger), og heller ikke dette forholdet er nært. Når de to nærmest ved en tilfeldighet begynner å bli kjent, oppstår det følelser og behov i dem. De innleder et seksuelt forhold som de prøver å holde skjult. Begge to sliter med indre demoner, som får fritt spillerom i det nye, forbudte forholdet dem imellom.
Anne Sewitsky er en av de mest spennende norske regissørene for tiden, og hun våger å gjøre ting annerledes. De nærmeste er definitivt nyskapende, om ikke i tematikk, men i måten tematikken legges frem. Stemningen settes utrolig fort i De nærmeste, og Charlotte etableres effektivt som en sensuell og sammensatt person. Dette understrekes via flotte kameraføringer, elegant klipping og et smart lydbilde. I det hele tatt er visjonen og den tekniske gjennomføringen svært god. Det viktigste ved filmens introduksjon er at det skapes et rom for sårbarhet og karakterbrist hos den kvinnelige hovedkarakteren. Dette gir konnotasjoner om tvilsomme moralske standarder, men samtidig skapes det sympati og forståelse. Utgangspunktet for det menneskelige dramaet er svært bra.
Det er lett å henge seg opp i det faktum at søsknene inngår i et seksuelt forhold som ikke er akseptabelt i vårt samfunn. Slik jeg ser det, er den incestuøse overtonen kun et påskudd for å diskutere langt viktigere spørsmål. Vi har å gjøre med karakterer som kommer fra dysfunksjonelle familier, og det har satt dype spor i dem. Snarere enn å forklare hvorfor deres bakgrunn har ført til at de tar valget om å inngå i et seksuelt forhold, går Sewitsky mer inn i viktigere spørsmål. Hvem er de nærmeste? Hva kan skje hvis man ikke får nok nærhet? Hva er konsekvensene av fraværende voksne og trygge relasjoner? Dette er alle interessante problemstillinger som filmen gir gode perspektiver på.
Problemet er at det seksuelle forholdet ikke gir noen gode svar på spørsmålene som stilles. Det virker som om forholdet mellom Charlotte og Henrik i stor grad er et påskudd for dramaet. Det sier ikke så mye om familieutfordringer eller menneskets psyke, og blir dessverre et forstyrrende element. Sjokkeffekten er ikke all verden heller, så det føles som om fokuset havner på feil sted. Karakterene er troverdige og godt gestaltet av flinke skuespillere, og vi får et fint innblikk i deres indre følelsesliv. Det ligger noe sårt og uforklart over deres personligheter. Det kan tenkes at forholdet skal representere en slags familieerstatning, men ambivalensen og uklarheten ødelegger for det beste ved filmen – spørsmålene om nærhet og familietilknytning. Charlotte fremstilles under hele filmen som et barn i forkledning, en kvinne som ikke har blitt trygg nok på seg selv til å ta steget ut i voksenlivet. Det er så mange interessante perspektiver, at det er frustrerende at et tilsynelatende uforklarlig seksuelt forhold skal ta bort fokuset fra en potensielt svært interessant historie. Derfor blir ikke De nærmeste den store opplevelsen den kunne blitt.
Teknisk
Bildekvaliteten er helt grei, men bildet er litt uklart og uskarpt alt for ofte. Lyden er jevnt over god. Ikke noe bonusmateriale.