Utgivelsen: 
Turist (2014)
Er den moderne mannen lykkelig?
Det postmoderne menneskets tragikomiske skjebne - godt og poengtert om vår tids problematikk.
Fotogalleri
Turist er en av disse filmene som man har litt vanskelig å beskrive med ord. Filmen utviser en lek med filmatiske virkemidler, som ord vanskelig kan rettferdiggjøre. La oss likevel prøve. Sentralt for denne svært morsomme – men samtidig alvorlige – filmen, er kjernefamilien på vinterferie i de franske alper. Raskt observerer man at dette ikke er en hvilken som helst film, gjennom uortodokse tagninger, som gjerne kunne vært fra Wes Andersons univers. Dette er en film som har noe på hjertet, og den letter virkelig på sløret – etter hvert.
Noe av det mest interessante med Turist, er at den er så stille, så stille, samtidig som den også maler med tykk pensel og har store fakter. De fleste scenene er lange og til tider dvelende med subjektene. Den rolige stemningen og den blottleggende innsikten i karakterenes liv åpner for filosofisk refleksjon, og tar samfunnet vårt på kornet i det den avslører hvor fylt den er av tomme og flate kulisser. Når vi nå står øverst i makthierarkiet, hva blir det neste? Absurde problemstillinger er noe de fleste står overfor i et samfunn som preges av overforbruk, urbanisering og et stadig økende fokus på det overfladiske.
Som sikkert de fleste har fått med seg, er spenningsmomentet sentrert rundt familiefaren som lar sine nærmeste i stikken når faren for en stor ulykke er overhengende. Hva gjør en slik hendelse med familien, med enkeltindividene? Turist er i høyeste grad en kommentar til vårt postmoderne samfunn, hvor idealer og verdier er omskiftelig. Hvordan bør mannen forholde seg til forventningene, og hvordan er de? Regissør Ruben Östlund gir oss ingen fasitsvar, men reiser en rekke interessante spørsmål som nok de fleste ikke var klar over at de egentlig lurte på. Fortolkningsrommet er stort, og kameraet iakttar med et nysgjerrig blikk på det som skjer.
Som jeg har nevnt, minner stilen i Turist om Wes Andersons filmer, men jeg vil også trekke frem Groundhog Day som en referanse. Nå er det hverdagslivets fengslende rammer som fører til opplevelsen av at man gjenopplever det samme intetsigende hver dag. Når ble livene til velholdne europeere så kjedelig? Etter mange år med jobbing mot den luksusen vi har i dag, har vi kanskje mistet noe. Vi gis ikke noe svar på hva dette er, men det levnes liten tvil om at dette er en samfunnskritisk – i hvert fall samfunnsskeptisk – film.
Her finnes ikke noe offer, og heller ikke noen skurk. Ikke en årsak, ei heller en løsning. Östlund har et nærmest antropologisk blikk mens hans dissekerer den skandinaviske kjernefamilien. Han gjør det med et glimt i øyet, og filmen blander mellom alvor og mørk humor. Den vestlige overklassen fremstilles som frustrert, og det er et fornøyelig skråblikk fortalt av en visjonær regissør, akkompagnert av fantastiske skuespillere. Turist er uten tvil et høydepunkt i skandinavisk film de senere årene.
Teknisk
Bildet skjemmes av litt blasse farger og noe korning. Noen steder henger også bildet. Lyden er helt OK. Bonusmaterialet består kun av en bakomfilm.