Utgivelsen: 
Aldri annet enn bråk [Norske klassikere] (1954)
Klassisk norsk fillefilm
Det er spetakkel og løier hos familien Bråthen, men de uskikkelige børnene steller snart til mer tragedie enn spas. Vil denne gode arbeiderfamilie klare sig gjennem alt dette?
Filmen gir oss et forsøksvis realistisk tidsbilde av en familie bestående av to voksne og fem barn på en toroms leilighet et sted i Oslo i 1954. Far sier ikke stort, og når han sier noe er han morsk og brysk. Mor snakker derimot hele tiden, og de fleste er uvenner med noen. Nest eldste sønn havner i bråk når en narrestrek fører til kostbar vandalisme, og datteren Maiken havner i bitter opposisjon til sine foreldre selv om hun egentlig er glad i dem.
Jeg skal ikke oppkaste meg til noen ekspert på hvordan norske familier hadde det på den tiden, men det virker uansett uendelig falskt. Det skyldes ikke bare at alle spiller ufattelig dårlig og snakker denne intense østkantdialekten jeg mest forbinder med dårlige gamle revysketsjer. Åssen det nå enn ska værra, ska det ikke stå på arrtikulasjonen, gett! Her rulles det omhyggelig på r'ene og hver eneste stavelse er klar og tydelig. I tillegg er alt som skjer en uendelig serie med moralske klisjeer. Likevel er ikke filmen egentlig moralsk, for den plukker opp masse konflikter og ansatser til intriger uten at vi får se konsekvensene av dem, selv om det er rikelig med bedridne, umoralske unge mennesker her som kunne fortjent sin bekomst.
Jeg tror ikke ekteparet Edith og Otto Carlmar – henholdsvis regi og manus - hadde spesielt mye kontakt med folk flest. Det er i grunnen forståelig for iallfall denne filmen tyder på at de ikke hadde høye tanker om dem. Minstemann i familien er en grådig liten drittsekk som liker å rope, yngstedatteren en ekkel sladrehank, nevnte Maiken en selvopptatt og enfoldig egoist, hennes arbeidsgiver er en psykopatisk gammel øgle og venninnen Liv er en tyvaktig hore. Far er fraværende og uinteressert, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor den eldste sønnen Erik stivleser for å få seg en god jobb og komme bort fra disse taperne. Det er litt mer vanskelig å forstå hvorfor slik en skikkelig gutt kler seg som en parodi på en ungdomsforbryter.
Med andre ord er det ikke noe særlig hyggelig å tilbringe tid med denne familien.
Filmatisk er det typisk Carlmar; hun hadde en viss estetisk sans, men var helt ute av stand å fortelle en historie gjennom filmmediet. Scenene ramler oppå hverandre uten mål og mening, hun klarer ikke å lage et anslag, klarer ikke å lage noe engasjement og hun klarer ikke å lage en slutt. Hun tør også være kjent for den første norske film noir "Døden er et kjærtegn", også det en usammenhengende serie løsrevne bilder og uforståelig dialog. Og selvsagt "Fjols til fjells", en ufortjent klassiker takket være muligheten til å henge hele filmen på Leif Justers karisma.
Hvis denne serien "Norske klassikere" ikke har høyere ambisjoner enn å smelle ut gamle norske filmer på måfå, etterlyser jeg som snarest "De kalte ham Skarven" og "Selkvinnen". To vidunderlige kalkuner som man kan le godt av. "Aldri annet enn bråk" ble dessverre aldri annet enn ubehagelig, og en time og seksten minutter sneglet seg av sted.
Teknisk
Det er ikke noe godt bilde, det er tatt fra en slitt kopi av originalen og uten særlig mye digitalt etterarbeid. Men det er klart nok. Lyden virker mer gjennomarbeidet, for all dialogen kommer fint og klart gjennom. Det er ikke noe ekstrastoff, men det var heller ikke å vente.