Never talk to strangers (1995)
Latterlig og pretensiøs B-thriller
Peter Halls film fra 1995 er en latterlig og pretensiøs B - thriller, med enkelte elementer fra blant annet Basic Instinct, Nattsvermeren og Exorcisten , men mye dårligere gjennomført. Hall har tidligere lagd en rekke ubetydelige filmer, og er kanskje mest kjent for The Homecoming.
Rebecca De Mornay spiller en psykiater (Sarah) med større personlige problemer enn pasientene sine. (Hørt det før?) For tiden forsøker hun å finne ut om seriemorderen Max (Harry Dean Stanton) lider av splittet personlighet, og derfor om han er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Samtalene med Max er en rip-off av Nattsvermeren. Sarah har ikke mye til privatliv, så når den pågående Toni Ramirez (selv navnet har man hørt før!) i Antonio Banderas skikkelse dukker opp, sitter hun i saksa selv om hun føler at noe ved ham ikke stemmer. Mistankene hennes blir sterkere når hun får døde roser pyntet med søppel i posten, samt mottar sin døde katt i en eske. Poenget i filmen blir å avdekke identiteten til denne gale avsenderen: Er det Ramirez, Sarahs far (som drepte hennes mor), en beundrende nabo eller en hvilken-som-helst galning? Det føles som ett fett.
Klisjeene blomstrer: Mord, incest, splittet personlighet, den obligatoriske døde katten, gufne brev komponert med utklipte bokstaver fra dagspressen, trusler skrevet med blod på veggen, et glass knust tomatpure som skal gi assosiasjoner til mord og blod, samt tøff/sexy svetteglinsende latino med motorsykkel og sans for god vin, som holder til i en lagerlignende leilighet med metall og gitter som liksom skal gi en uggen fengsels-/asylfølelse. Det er også klistret inn to langdryge Playboyaktige sexscener med matchende påklint softporno-musikk. (Sarah kommer ulogisk nok løpende til Ramirez for litt smådominant sex rett etter at han har vist seg voldelig mot henne).
Lyssettingen er grusom, og det ligger et kaldt grønt (videoaktig) slør over bildene, som sammen med elendig plot, simpel scenografi og lurvete kameraføring, gjør at filmen virker veldig 80-talls, selv om den altså er fra 1995.
Dialogene er nesten på "høyde" med de i Dis: "...sometimes strangers are exactly that, strangers that we really didn’t know" eller "...that’s how I like my man...wet and naked."
Verken Banderas eller De Mornay spiller spesielt bra, kjemien mellom dem stemmer ikke helt, men også det er ett fett siden denne filmen ikke kan reddes av skuespillerprestasjoner. Det må noe mer til: En helt annen film.
DVD'en inneholder ikke noe spesielt utover sceneaksess (filmen er delt i 9 kapitler) og trailerblokk. Den tekniske kvaliteten er OK, men ikke noe mer.