Utgivelsen: 
Bølgen (2015)
Spenning fra start til slutt
Angstfylt og skremmende spenningsdrama som viser at norsk film kan hamle opp med giganter i utlandet - Bølgen har blitt en aldeles strålende katastrofefilm på høyde med Hollywoods beste.
Nordmenn har i århundre latt seg fascinere over naturen og kreftene som bor i den. Landet vårt består av mye spektakulær natur, og etter nasjonalromantikkens inntog har vårt særegne landskap gitt liv til en dyrkelse som har vedvart inn i vår postmoderne tid. Derfor er det passende at Norges første katastrofefilm tar utgangspunktet i en av vår tids største «legender» - om Åkerneset – fjellpartiet som på ett eller annet tidspunkt kommer til å rase ut i Geirangerfjorden og forårsake store ødeleggelser. Naturen og legenden er faktorer som var med på å gjøre Bølgen til årets største norske kinosuksess – og at filmen er solid håndverk har heller ikke lagt en demper på valfarten til landets kinoer.
Menneskene vi skal tilknyttes til i filmen, er en liten kjernefamilie som bor i Geiranger. Faren Kristian (Kristoffer Joner) jobber som geolog, og moren Idun (Ane Dahl Torp) er sjef på det lokale turisthotellet. Sammen med barna Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og Julia (Edith Haagenrud-Sande) skal de nå ta farvel med lokalsamfunnet, fordi Kristian har fått seg jobb i oljebransjen. Før flyttelasset går til oljebyen Stavanger, oppdager den erfarne geologen at det er noe som ikke stemmer med målingene oppe i fjellet de overvåker. Raskt skal det vise seg at det alle frykter – at fjellsiden raser ut – er i ferd med å skje. Nå blir det et kappløp med tiden for å få reddet flest mulig fra den monstrøse bølgen som truer med å utslette hele bygda.
Som bakgrunnshistorie, fungerer den lille familien bra. Det er lett å sympatisere med dem, og selv om det de opplever er ganske velkjent og velbrukt, er det gjort svært proft, og de gir dramaet et nødvendig, menneskelig ansikt. Dramaturgien er avbalansert, og varierer mellom å bygge opp spenning, og gi oss rom til å komme oss etter sjokkene. Klippingen er mesterlig utført, og skaper det nødvendige drivet for en film av dette formatet. Gode frampek sørger for at vi som ser på, sitrer av spenning før de forløsende øyeblikkene. Noe foruroligende kommer klimakset relativt tidlig i filmen, og jeg ble i noen minutter sittende og frykte at herfra og inn ville det blir mye tammere. Litt roligere ble det også, men ikke for mye. Uthaug har noen ess i ermet, og han spiller dem ut akkurat når han må.
Regissør Roar Uthaug viser at han har kommet langt som regissør. Etter og har gjort Fritt Vilt-filmene til en stor suksess, viser han at han er klar for større oppgaver. Bølgen har blitt en storslått film som mange nok vil si at «ikke ser ut som en norsk film» - selv om dette er en latterlig floskel som ikke burde brukes lenger. For en katastrofefilm er det avgjørende at man blir grepet av spenningen, og Uthaug bruker mange grep som først og fremst forbindes med skrekkfilm, og i denne rammen er det med på å skape en intens og klaustrofobisk følelse som få andre lignende filmer har klart før. Skrekkelementene tilfører en ekstra, guffen dimensjon til filmen, som hever den til nye høyder. Uthaug fortsetter også å imponere med måten han bruker den norske naturen som kulisse på. Sjelden har man sett den storslagne Geirangerfjorden – eller noe norsk natur generelt - så fryktinngytende og illevarslende som her.
Dommedagsstemning er et beskrivende ord for hvordan filmen oppleves. Frykten for det uunngåelige er påtagende, og når det tekniske aspektet også sitter som det skal, er det lett å la seg rive med. Naturkreftene er noe av det eneste vi mennesker ikke kan styre over, så det føles som om naturen blir en slags skurkeskikkelse i filmen. En ond, uforutsigbar psykopat som ikke skåner noen fra sin vrede. Gjennom å skape en autentisk ramme rundt fortellingen – med unntak av at bølgen ikke ville oppført seg som den gjør i filmen – blir opplevelsene troverdige, og nesten dokumentariske. Bruken av arkivklipp i anslaget underbygger følelsen av at dette er noe som kommer til å skje, og filmen viser en versjon av hvordan det kunne gått.
Bølgen er en stor seier for norsk film. Nå kan ingen lenger si at det ikke er mulig å lage storfilmer som puster selv Hollywood i nakken. Og Hollywood har jo nå også hentet inn regissør Uthaug, og det er ikke vanskelig å forstå. Dette er et mesterlig eksempel på effektiv og klassisk filmkunst, som på samme tid har en sterk og særegen identitet. Bølgen er ikke bare en suksess, den er også en skikkelig god film. Har du mot formodning ikke sett den enda, er det bare en ting å gjøre: se den!
Teknisk
Fint bilde, men noen steder er det for hvitt og blast. Lyden er skikkelig godt mikset, og den er kraftfull og detaljrik. Bonusmaterialet var ikke like bra som jeg hadde håpet på. Bakomfilmen viser seg å vært en noen få minutter lang featurette som ikke var all verden. Trailerne kan knapt kalles en bonus, og «VFX-breakdown» var intet mindre enn litt prating om spesialeffektene. Svært skuffende at årets største, norske film ikke fikk en skikkelig bakomfilm, om ikke annet.