Utgivelsen: 
Motorsagmassakren [40th Anniversary Edition] (1974)
Den ultimate jævelskap
Primal skrekk som etter førti år fremdeles er like skjellsettende. Skrekkfilm blir aldri det samme etter at man har sett dette morbide mesterverket.
Året 1974 markerer et veiskille for en hel genre. Skrekkfilmen fikk et nytt tilskudd til familien – den banebrytende Motorsagmassakren. Det er skrevet hyllemetere om filmen og dens betydning – ikke bare for skrekkgenren - men også for hele filmhistorien. Filmen klarte på et vis som man ikke hadde gjort det tidligere, å fremstille menneskets verste frykt på en grotesk og jævlig måte. Inspirert av blant andre seriemorderen Ed Gein, tar Motorsagmassakren utgangspunkt i hendelser som er så morbide at de knapt er fattbare for de fleste. Resultatet ble en film som sjokkerte og skremte vettet av folk – noe den fremdeles gjør 40 år etter.
Regissør Tobe Hoopers geniale vri, er at han tar konvensjonene fra skrekkgenren, blander dem med elementer fra splatterfilm og skaper noe nytt. Et eksperiment med virkemidler som utfordret samtiden radikalt, og som resulterte i at filmen ble så grusom at den ble forbudt i mange land. Lenge var den å betrakte som en kultfilm, men har i senere tid blitt mer og mer akseptert som en legitim og historisk viktig film. Man kan se referanser fra Motorsagmassakren i et stort antall filmer og serier – alt fra Nattsvermeren til True Detective. Til å være en b-film, er det imponerende å se dens påvirkningskraft. Fra å bli vurdert som en skadelig, lavkulturell genrefilm, har den blitt opphavet for mange høyt verdsatte kulturelle uttrykk vi kjenner til. Filmen har foretatt en betydelig klassereise.
Utgangspunktet for filmen er en gjeng ungdommer som havner på ville veier i det rurale Texas. De blir utsatt for en rekke hendelser som kulminerer med drap og lemlestelse. Fortellingen er ikke det essensielle, det er skrekken og ubehaget som er filmens store styrke. Hvis man ikke har sett filmen før i nyere tid, vil man kanskje tenke at rurale strøk og menneskene som bor der fremstilles akkurat som i dagens skrekkfilmer. Det stemmer, og grunnen er at Motorsagmassakren dannet grunnlaget for at ingenmannsland ble så skummelt. Konnotasjonene har lagt grunnlaget for hvordan andre filmer representerer miljø. Arven fra filmen består ikke bare i den originale voldsfremstillingen, men også viktigheten av ikonografi. Finnes det noen skumlere og mer forstyrrede skikkelser enn Leatherface? Mange av monstrene i skrekkfilm siden, har vært tydelig inspirert av dette gruvekkende monsteret.
Motorsagmassakren kobler seg på våre primale redsler, hvor man gjennom nærbilder av kroppslig ødeleggelse og redselsfulle kroppslige uttrykk skaper en fandenivoldsk nærhet til døden. Monstrene i filmen er ikke rasjonelle, det er ei heller døden. Frykten for den onde evnukk som vi ikke klarer å kontrollere, er noe vi fremdeles kan kjenne igjen. Ved hjelp av et effektivt lydspor klarer man å skape det som må være det nærmeste man kommer helvete på jord. Dette er definitivt ikke en film for de med svak mage og mørkeredsel, men er uansett et minimalistisk mesterstykke i fremstilling av god, gammeldags jævelskap.
Teknisk
Motorsagmassakren er en b-film på mange måter, noe bilde- og lydkvalitet bærer vitne om. Man har fått svært mye ut av et dårlig utgangspunkt, og dette er uten tvil den beste versjonen jeg har sett av filmen. Lyden er også forbedret, og det kler filmen godt. Bonusmaterialet på denne utgivelsen er omfattende, men lider under to ting. For det første er det lite nytt materiale. For det andre er kvalitet på lyd, bilde og innhold noe labert. Dermed blir det litt lite tilfredsstillende å bruke mye tid på dette.