Utgivelsen: 
Chasing Mavericks (2012)
Surf's up, dude! Eller noe sånt...
Beach Boys-vibbene er minimale i denne surfefilmen som tar for seg livet til den legendariske surferen Jay Moriarity.
Fotogalleri
Når den unge Jay Moriarity oppdager at de myteomspunnede Mavericks-bølgene faktisk eksisterer, setter han seg ett mål for øyet: Han skal være der når de virkelig gigantiske bølgene kommer inn mot land for å surfe med livet på spill. Han søker hjelp til opptrening både fysisk og mentalt gjennom den lokale surfelegenden Frosty Hesson (Gerard Butler), og det viser seg at veien frem mot gigantbølgen er lang og hard. Kan han bli klar i tide?
Jeg synes at det ofte er en ekstra fascinasjon når sanne historier går til filmen. I hvert fall om det er ting som interesserer meg, eller om det er ting jeg ikke har nevneverdig kjennskap til, men som allikevel frister. Surfemiljøet er vel ikke akkurat noe som tiltaler meg på papiret, men jeg må si jeg er fascinert over folk som vier livet sitt til den ultimate utfordringen i det våte elementet. Chasing Mavericks drar store likheter med filmer som Coach Carter, Million Dollar Baby, Lords of Dogtown og Glory Road, men det er uten at den overgår noen av de nevnte filmene. Om det er råmaterialet som ligger i bunnen av filmen, eller om det er noe så enkelt som filmens fortellerteknikk og oppbygning, sliter jeg litt med å bestemme meg for.
Regissørduoen Michael Apted og Curtis Hanson river filmen i to retninger, og det gjør at filmen ikke får ut sitt fulle potensial. Jeg sier ikke at det sitter en innertier av historie her, men det er en såkalt "coming of age" historie i bunnen her som jeg mener er både sterk og spennende. Det kjedelige er at de har castet en kar som Jonny Weston i filmens hovedrolle; en mann som ikke får meg nok empatisk ovenfor sin karakter. Jeg finner det enklere å se kvaliteten i Gerard Butler, som på sin side gjør en solid jobb som mentoren i denne filmen. Rollen kler ham og vice versa.
Det beste med filmen er hvordan de har taklet å filme inn noen aldeles spektakulære scener i ville bølger og under vann. Ikke bare ser de flotte ut, men de får meg (som har en mild vannskrekk) til å ønske meg bort til varmere strøk og bølgeskvulp. Fotoet er slående vakkert og setter en spiss på filmen som er helt eksepsjonell. Det triste med filmen er at jeg ikke bryr meg noe særlig om de levende karakterene som bruker vannet på en beundringsverdig måte. Og det er her mye av filmens dårlige side kommer frem. Historien er jo inspirerende nok til å holde interessen min oppe, men det er en klisjéfylt tolkning av hovedkarakteren som gir meg magesår her. Chasing Mavericks har sine gode sider i Gerard Butler, bølger og et flott foto, men bortsett fra det så er det lite som pirrer interessen min.
Teknisk
Bare det å nyte bølgene som danser fremover på min TV, er en nytelse verdt filmen alene. Det er noen dødvakre scener som tar pusten fra meg her, men det samme kan nok ikke sies om ekstramaterialet, som glimrer med sitt fravær. OK lyd setter også en fin ettersmak av havsalt når filmen har gjort unna spilletiden sin.