Mighty Aphrodite (1995)
'Achilles only had an Achilles heel. I have a full Achilles body!'
Fotogalleri
Allen Steward Konigsberg, alias Woody Allen, har gjennom sitt liv vært en av de mest markante skikkelsene i oppegående amerikansk kulturliv, og har også hatt stor innflytelse på europeisk film som regissør og manusforfatter på utallige produksjoner. En utpreget original stil og humor preger alle filmene hans, fra debuten med Take the money and run i 1969 til dags dato. Allen selv spiller så godt som bestandig en rolle i sine egne filmer, handlingen foregår hovedsakelig blant frustrerte intellektuelle på Upper East Side, Manhattan, og Allen synliggjør absurditetene rundt deres analytiske personer og slitsomt selvbevisste tilværelse. Han stiller ofte filosofiske og religiøse spørsmål, og filmene appellerer til et noenlunde opplyst publikum ved å være sterkt politisk eller litterært satiriske, med mange referanser til historie og litteratur. Denne gangen til gresk mytologi og litteratur.
Selv om Allen etter Husbands and Wives fra 1992 ser ut til å ha eldes noe - blitt roligere i formen og mildere - er de overfor nevnte fellestrekkene tydelige også i senere produksjoner, som for eksempel i Mighty Aphrodite (fra 1995, med norsk tittel Frodige Afrodite). Her florerer velkjente Allen-temaer som skyld, angst, kjærlighet, besettelse, utroskap, seksuell frustrasjon og -undertrykkelse, og så videre, og så videre, men på et mer lettlivet og tilbakelent vis enn i mange av hans tidligere produksjoner.
I Mighty Aphrodite spiller Allen en freelance sportsjournalist ved navn Lenny Weinrib, som sammen med sin ambisiøse kone - og intellektuelle sidestykke - Amanda (Helena Bonham Carter) lever komfortabelt i en leilighet på øvre Manhattan. Ekteskapet har gått seg litt fast, sexlivet er sjeldent og kjedelig, og de ønsker seg barn. Men Amanda vil ikke være borte fra jobben på kunstgalleriet ett år for å føde, så hun bestemmer seg for å adoptere i stedet - mot Lennys vilje. Men Lenny har liten eller ingen myndighet i ekteskapet, og snart ankommer lille Max (Tucker Robin/Nolan Tuffey/Jimmy McQuaid).
Årene går, og Amanda og Lenny begynner å lure på hvor et så vakkert og intelligent barn som Max virkelig kommer fra (det kan jo ikke stamme fra deres gener!), en tanke Lenny blir mer og mer besatt av. Han sporer opp Max's kjødelige mor, Linda Ash (Mira Sorvino) - med scenenavn Judy Cum - bak Amandas rygg, og som dere allerede har skjønt er ikke Linda den briliante og forfinede kvinnen han hadde forestilt seg, men derimot en halv-mislykket pornoskuespiller. Dette er selvfølgelig et helt absurd møte mellom to adskilte verdener, hvilket gir Allen anledning til å servere noen av sine rasende morsomme betraktninger og replikker, som forøvrig ikke kommer like tett i Mighty Aphrodite som vi har opplevd i tidligere filmer.
Mens Jerry (i all hemmelighet) finner seg mer og mer tiltrukket av Linda - barnets mor, som selvfølgelig ikke er klar over hans riktige identitet - forsvinner Amanda ut bakveien, og innleder et utenomekteskapelig forhold til den macho finans-kollegaen Jerry Bender (Peter Weller) - Jerrys/Allens motstykke. Det meste ser ut til å rakne, men uten å avsløre nøyaktig hva som skjer, kan det avsløres at Allen her faktisk har lagd en tragedie med lykkelig slutt.
Den klassiske greske tragedien er faktisk integrert som aktivt element i filmen. Et kor i gamle drakter ved et amfiteater - ledet av F. Murray Abraham bak en tragisk maske - presenterer Jerrys liv som en gresk tragedie, og kommenterer hans handlinger underveis i filmen. Koret gjennomgår også en utvikling, i likhet med Jerry. Etterhvert begynner det å gi ham spådommer og råd, og går over fra gamle klassiske toner til et "ellevilt" show-preget musikalsk og koreografisk uttrykk.
DVD-bildet kommer i 1.85:1 (4:3 letterbox), og lider dessverre av en irriterende form for uskarphet som opptrer på enkelte DVD-filmer. Bildet er konstant LITT ute av fokus, slik at man får vondt i hodet av at øynene forgjeves forsøker å stille skarpt. Riktignok er Allens filmer dialogbaserte, men det får være grenser for hva man skal godta av dårlig bildekvalitet. Dette trekker helt klart ned filmens totalkarakter, og det hjelper også svært lite at lyden (mono) ikke er stort bedre enn det visuelle. Dialogen ligger for langt unna og har et ullent teppe omkring seg, spesielt ille er det i tilfellet Sorvino, som fra før har en grusom stemme. Miramax har heller ikke lagt ved nevneverdig ekstramateriale. Fy skam!
Mighty Aphrodite er ikke blant Allens beste - man savner den maniske intensiteten fra tidligere produksjoner, som for eksempel Manhattan, Zelig eller Husbands and Wives - men den er allikevel "allensk" og dermed absolutt severdig - dog beklageligvis ikke å anbefale på denne visuelt slitsomme DVD-utgivelsen.