Utgivelsen: 
Gangster Squad (2013)
Blodige pappfigurer kjemper i Englenes By
Ikke en dyptpløyende og sjokkerende affære, men Gangster Squad er likevel ikke uten underholdningsverdi.
Los Angeles har aldri hatt det samme nærværet av organisert kriminalitet som f.eks. New York og Chicago. Men i 1949 var det en kar som prøvde seg. Mickey Cohen styrte underverdenen med jernhånd, samtidig som han visste å fore pressen. Han var en jødisk eks-bokser fra New York, som hadde kjempet seg frem her i verden. Offentlig fremsto han som sympatisk, han sosialiserte med kjendiser og dommere, og han var ikke helt uten sjarme. Forretningene hans besto av narkotikasmugling, gambling og prostitusjon. Og hans metoder var nådeløse.
Politisjefen i byen, her spilt av Nick Nolte, gir politimannen John O’Mara (Josh Brolin) frie tøyler til å gjøre hva han vil for å stoppe Cohen. O’Mara samler sammen en skvadron fryktløse og skruppelløse betjenter, og krigen kan starte.
Men Cohen ser ikke særlig positivt på innblandingen, og starter raskt sin egen etterforskning for å spore opp disse mystiske trøbbelmakerne, og både skvadronen og deres familier havner i skuddlinjen.
Det er noe litt flatt over de fleste karakterene her. Sean Penn fremstiller Mickey Cohen som gjennomført ond, uten et snev av humor. Men i den medfølgende dokumentarfilmen om den virkelige Cohen trenger man bare se på bildene at denne mannen visste hvordan man skulle takle media og hvordan bygge seg selv opp som en helt. Et aspekt jeg gjerne skulle sett i filmen.
Josh Brolin som O’Mara har litt for mye ære og litt for lite skrupler til at vi tror på han. Han har en gravid kone, men hun er på mange måter med på laget hans, og skaper ikke den emosjonelle dybden som denne filmen trenger. Resten av skvadronen er pappfigurer, inkludert Jerry Wooters, selv om Ryan Gosling gjør det han kan for å fremstille han som et helt menneske. Det hele føles til tider som en hardkokt tegneserieroman. Det beveger oss ikke på samme måten som Gudfaren, Scarface, Sopranos, eller den litt nyere Lawless.
Jeg tok meg selv i å sammenlikne filmen med The Untouchables fra 1987, men Gangster Squad er slett ikke helt der oppe. Sean Penn mangler humoren som utrolig nok kommer ut av Robert DeNiro som Al Capone. Kevin Costner var mer troverdig enn Josh Brolin. Og Sean Connery spilte bedre enn alle i Gangster Squad til sammen. Og Brian De Palmas regi i 1987 var rett og slett nydelig og genial. Kanskje litt urettferdig å sammenligne, men likhetene i historien er såpass mange at det kan rettferdiggjøres.
Ruben Fleischer har regissert filmen, og det er gledelig å se at han har lagt makkverket 30 minutes or Less bak seg. Han er kanskje ikke i Zombieland-modus, men på god veg tilbake. Stort sett er dette underholdende og velsnekret filmhåndverk, men noen av actionscenene kunne vært enda strammere og bedre klippet. En svak firer klarer den likevel å karre til seg, for oss som liker action av den litt råere sorten.
Teknisk
Bilde og lyd er helt supert.
Ekstramaterialet består av noen korte bakomfilmer, og ikke minst den 45 minutter lange dokumentaren om virkelighetens Mickey Cohen. Vel verdt en titt.