The Hateful Eight (2015)
Western-thriller
Tarantino leverer varene enda en gang med denne fine thrilleren. Filmskaperen makter til og med å overraske både en og flere ganger, til tross for at han er svært tro mot sin egen stil.
Fotogalleri
En snøstorm er på vei over de ugjestmilde fjellene i Wyoming. En ansamling uvanlig hardhjertede og brutale menn og en kvinne tar seg over villmarken og rekker å søke ly på en lun skysstasjon. Men om peisen varmer godt, så er hjertene kalde og stemningen spraker av konflikter fra første sekund.
Jeg er veldig bevisst når jeg bruker ordet thriller. Tarantino har opplyst at filmen foregår i samme univers som Django Unchained, men er likevel ikke en oppfølger. Jeg vil legge til at han heller ikke gjentar selve formen til Django, som var langt mer av en actionfilm, en ode til spaghettifilmene som navnet var hentet fra. The Hateful Eight har imidlertid svært lite med The Magnificent Seven å gjøre, bare å referere indirekte til dette helteeposet er en grov og brutal morsomhet.
De hatefulle åtte er virkelig hatefulle. Dette trenger i og for seg ikke å bety at de er hundre prosent fri for moral, men de bærer den så visst ikke på seg som en glorie. Jeg vil dvele litt her, for jeg har lest at enkelte kritikere mener at Tarantino viser tegn til å miste sin interesse for moral, noe som faktisk har vært noe av et leitmotif i filmene hans. Tarantino preker ikke moral, det er så, men det koker ofte ned til hva protagonistene bør gjøre, hva som er den «riktige» handlingen i den gitte, ofte ekstreme situasjonen.
I denne filmen virker det som om mange av personene gjør seg verre enn de er. Kurt Russells skikkelse kalles The Hangman fordi han bringer inn sine lovløse bytter i live - for at bøddelen også skal leve, sier han. Eller er han kanskje egentlig en mann med integritet som synes at de etterlyste skal få en sivilisert rettssak? Samuel L. Jackson spiller kanskje en helt med svært, svært mange feil. Noen av dem utilgivelige. Eller er det mest ljug? For dette er en verden der onde, harde menn og kvinner er på konstant leting etter svakheter, etter sprekker der de kan sette inn en meisel og hamre til noe revner. Mange av samtalene i filmen dreier seg direkte eller indirekte om å opprettholde styrke, mane til lojalitet og være samlende. Svakhet blir umiddelbart møtt med forakt. Filmen er på mer enn én måte et kriminalmysterium, med referanser helt tilbake til Hitchcock. Det vi skal finne ut av, er hvem som er ond og hatefull på ordentlig, hvem som bare later som og eventuelt hvem som er tvunget.
Dette er en uvanlig rik og spennende film der Tarantino viser store deler av sitt register. Spenningen og kompromissløsheten fra den intense debuten, frodigheten fra Pulp Fiction, kontrollen over dialogen som både en attraksjon i seg selv og som et middel for å bevege filmen videre og ikke minst den fantastiske, frydefulle gleden over å presentere bilder, et talent han har utviklet kontinuerlig. Jeg fikk sett «roadshow»-versjonen i 70 mm, og jeg fikk hakeslepp flere ganger. Tarantino fråtser i det uhørt brede formatet, fra slående landskapsbilder eller Leone-inspirerte close-ups før han får det for seg at han skal fylle lerretet med handling og detaljer.
Det er nesten merkelig at all denne inspirasjonen klarer å samle seg til en helhet. Her har vi Leone, selvsagt, skjeggete og uskjønne revolvermenn i praktiske klær. The Thing av Carpenter er nevnt flere ganger av Tarantino selv, og jeg skjønner hva han mener. Hitchcock og andre mystery thriller-eksperter har åpenbart inspirert opprullingen. Å bygge opp spenning over lang tid, lik oppstillingen av flest mulig dominobrikker før man morer seg over å knipse raset i gang, er i og for seg elementært filmmakeri. Det er bare forbannet vanskelig å få det til. Her trer Tarantino selv inn med hele sin kunstneriske personlighet, for hans talent for å skrive fengende, troverdig og vittig monolog er unik. Derfor kjeder vi oss aldri mens konfliktene linjes opp, vi flirer av formuleringer og kjappe sarkasmer mens vi avledes fra sporene Tarantino hinter til og vi lar oss oppsluke av fortellingene som rollefigurene spinner. Når Tarantino til slutt knipser, får vi imidlertid ikke et tørt ras av dominobrikker, men en sjokkerende eksplosjon av vold. Det er et kolossalt katarsis, effektene og handlingen er brutalt oppskakende, og Tarantino slipper oss ikke før han selv mener at han er ferdig.
Det hadde selvsagt aldri gått uten gode skuespillere. Heldigvis står hele verden i kø for å spille i Tarantinos filmer, så han har kunnet plukke enda et a-lag. Mange av dem er velkjente fra tidligere filmer fra samme regissør, noen har rykket opp fra biroller til ledende roller og noen få er nye – og sultne på å vise hva de kan.
Jeg blir forvirret når jeg ser intervjuer med Tarantino, for han virker ofte rett og slett dum. Likevel kan han lage filmer med slik visuell originalitet, tegne så fascinerende personligheter og legge på lag på lag av drama, både ytre og indre. Jeg velger å tro at han ikke er dum, han hører bare ikke hjemme på talkshows. Han hører hjemme i regissørstolen der han får selv durkdrevne gamle skuespillerhelter til å toppe alt de har gjort - eller skrivebordstolen der han skaper disse vidunderlige historiene.