Utgivelsen: 
Kjærlighet i Koleraens tid (2007)
Både pest og kolera
En genial bok blir nødvendigvis ikke en genial film. Les hvorfor.
Det lovet så bra. Her har vi en film basert på den Nobelprisvinnende forfatteren Gabriel Garcia Marquez's genierklærte bok, stjerneregissør Mike Newell som er mannen bak suksesser som «Donnie Brasco», «Harry Potter og Ildbegeret» og «Fire bryllup og en gravferd». Videre har vi også manusforfatter Ron Harwood (Oscarbelønnet for «Pianisten», samt årets geniale «Dykkerklokken og sommerfuglen»), og komponist Antonio Pinto («City of God»). Men det skal vise seg at dette kun er navn på papiret.
Filmen begynner med at den gamle Florentino (Javier Bardem) besøker Fermina (Giovanna Mezzogiorna) for å erklære sin kjærlighet til henne, 53 år, 7 måneder og 11 dager etter at han sist gjorde henne oppmerksom på sin kjærlighet. Så gjør filmen et hopp 50 år tilbake i tid, hvor vi da – i de neste to timene - får være vitne til forhistorien til denne kjærlighetserklæringen.
Filmen fungerer fint som komedie. En komedie med stumfilmpreg; overspilt og melodramatisk. Problemet er at humoren er høyst ufrivillig, og en særegen og dyptpløyende erklæring til kjærligheten er her redusert til en dårlig Chaplin-film. Jada, jeg vet at Javier Bardem har gjort fantastiske prestasjoner i både «Havet innenfor» og «No Country For Old Men», men her er han helt malplassert. Personer som Owen Wilson eller Ben Stiller kunne gjort en like bra jobb i rollen som Florentino. Eneste prestasjon som jeg synes det er verdt å skrive hjem om, er Florentinos mor Transito, spilt av Fernando Montenegro (Brasils hjerte). Hun er den eneste som er i nærheten av å vise noe av det lidenskapelige og dramatiske en gjerne vil forbinde med latinamerikanske filmer og bøker.
Det som, for meg, var en eksotisk, lidenskapelig og dramatisk mesterverk av en roman, er i Newell sine fomlete regissørhender blitt redusert til en amatørmessig tullingfilm fylt til over randen av klisjeer og plattheter. Underveis i filmen tenkte jeg at hadde Marquez fått i oppdrag å skrive en episode av «Glamour» eller «Hotel Cæsar», så hadde dette vært resultatet.
Det positive med filmen er at miljøet som filmen befinner seg i er troverdig nok. Utendørsscenene er spilt inn i Colombia, og det er gjort mye arbeid i f.eks. tidsriktige kostymer og fargerike og eksotiske omgivelser. Det hjelper bare så lite når skuespillerne står i veien. Ja, jeg sier skuespillerne og ikke karakterene, fordi jeg aldri slipper helt inn bak Bardems maske (oversminka?!). I filmer der karakterene er interessante nok, overskygger de skuespilleren selv om han måtte være superstjerne i Hollywood. Det burde også skjedd i denne filmen, for en må kunne påstå at den Nobelprisbelønnede Marquez's karakterer er svært så interessante. Når dette ikke skjer er det dessverre filmen og folkene bak sin feil. Det blir for mye plastikk og proteser, i stedet for dampende lidenskapelig kjærlighet av godt latinsk merke. Dette vises spesielt i sex-scenene som er svært så pinlige, ikke pga nakenheten men pga at de er så oppstilt og iscenesatte.
Romanen ble utgitt 1985, og det er en grunn til at det har gått over tjue år siden noen har turt å gå til det skritt å overføre dette mesterverket til lerretet. Noen mesterverk bør man la ligge, og resultatet som Newell kommer med, beviser nettopp dette. Om du ikke har lest boken og forventer kun et greit og lettglemt melodrama på søndagskvelden, er det greit nok å kaste vekk et par timer på denne. Har du derimot lest boken og forventer å se genistreken til Marquez på lerretet, styr unna. Les heller boken en gang til.
Teknisk
Det tekniske er flott med denne utgivelsen fra Scanbox. Billedmessig så skifter filmen veldig ofte lyssetting, fra den knivskarpe utendørsscenen i det ene øyeblikk til den dunkle skyggepregete scenen innendørs i det andre. Både bildet og lyd er velbalansert, og får med seg alle nyanser i det fargerike landskapet filmen beveger seg i. Den flotte musikken er også fint presentert.
Av tillegg så er det å finne et kommentarspor av regissør Mike Newell, en halvtimes bakomfilm, trailer og massevis av slettede scener med valgfri kommentar av enten regissør eller klipper Mick Audsley.
Den 66 år gamle Mike Newell er alene på kommentarsporet. I begynnelsen virker det som om han tolker for blinde. Han overforklarer hva som skjer i scene etter scene, men kommentarene blir etter hvert en ganske fin monolog der historien til Marquez og karakterene er i sentrum.