Seven (1995)
På psykopatjakt
Fotogalleri
Det finnes knapt noe tøffere enn historier om seriemordere. Mordere som dreper folk etter et bestemt mønster, og som stadig legger igjen ledetråder slik at detektivene slipper å gå tomhendt fra åstedet. Mordere som leker et spill med politiet, der det for begge parter gjelder å vise hvem som er den smarteste.
Seven er en slik film. En film der vi vandrer rundt i konstant regnvær og mørke på jakt etter en seriemorder hvis intensjon er å fullføre sitt livsverk, - nemlig å straffe de som er mest skyldige i de syv dødsynder, et mord for hver kategori; Fråtseri, grådighet, latskap, stolthet, begjær, misunnelse og vrede. Originalt nok skal også mordene være en passende straff sett i henhold til den "forbrytelsen" personen har begått.
I en heller uoriginal duo møter vi detektivene Mills (Brad Pitt) og Somerset (Morgan Freeman). Førstnevnte er en optimistisk, idealistisk og nylig overflyttet betjent med en ungdommelig opprørskhet ikke helt ulik Tom Cruise fra midten av åttitallet. På den andre siden har vi Sommerset, - en aldrende detektiv med tonnevis av erfaring, og syv dager igjen til pensjonisttilværelsen. Møtet mellom de to etterforskerne er ikke helt ulik en tilsvarende scene fra den første "Dødelig våpen"-filmen, der begge betjentene spiller usympatisk og verdensvant, - dog her kledd i en regntung dag og en dyster atmosfære. Ikke uventet myknes forholdet mellom de to opp etter hvert.
Og etter det går filmens spenningskurve vei bare en vei - oppover. I denne velregisserte thrilleren følger vi en intens "katt og mus"-jakt mellom de to detektivene på den ene siden, og den ukjente seriemorderen på den andre. Regissøren David Fincher henter elementer både fra den ytterst dystre og tunge "Alien 3", og den fengslende thrilleren "The Game". I sin fremtreden følger filmen også i "Nattsvermeren" sine fotspor...
Morgan Freeman gjør, ikke overraskende, en meget solid innsats som den tankefulle og avbalanserte etterforskeren Somerset. Brad Pitt er da heller ikke på bærtur, men sammenliknet med veteranen Freeman virker han noe desillusjonert og vimsete, - til tross for at han så visst har sin sjarm. Sammen er duoen imidlertid dynamitt - de to skuespillerne driver filmen fremover og vice versa.
Bildene er som tidligere nevnt tungt preget av mørke farger og dunkel belysning. Det hele lysner dog noe etter hvert i takt med at etterforskerne lister seg nærmere og nærmere seriemorderen. Det er også verdt å observere den meget bevisste bruken av håndholdt kamera, samt de vellykkede billedkomposisjonene. En sjeldenhet.
Som vanlig skrytes det vilt og hemningsløst av DVD-platens ekstramateriale på coveret. Problemet er at Dolby Digital 5.1 og engelsk og fransk lydspor knapt kan kalles for ekstramateriale. Ikke at det savnes noe spesielt i den forstand heller,- nei da er det verre at man ikke har lagd et 16:9 optimalisert bilde, og nesten enda verre at man ikke har klart å lage en dual-layer utgave, i stedet for denne flipperen - dumt! Likevel; bildet holder meget god kvalitet både når det gjelder oppløsning og farger. Fargebruken er for øvrig en annen av filmens sterke sider, og tydelig gjennomtenkt - hold øynene åpne. Lydsporet i Dolby Digital 5.1 er fabelaktig godt, ikkeno tull og malplasserte objekter i lydbildet. Rett og slett et velprodusert lydspor.
Sevens mystikk og spenning vil få deg til å glemme at tiden flyr, og du vil sent glemme denne filmen. Med en komplett thriller som kun er millimetre unna toppkarakter, kan man ikke komme unna en klar anbefaling, - til tross for at filmen fortjener en bedre DVD-utgivelse.