Utgivelsen: 
Frøken Julie (2014)
Tung materie
Oppblåst og utdatert drama, som til tross for imponerende skuespill ikke makter å bli medrivende, så ventetiden har vært forgjeves.
Filmer regissert av legenden Liv Ullmann er ikke hverdagskost, og det var derfor knyttet store forventninger til hennes lenge planlagte Frøken Julie. Dette er et drama opprinnelig skrevet av August Strindberg, som handler om den unge Julie (Jessica Chastain) som er av adelig slekt. Hun er rebelsk og utfordrende for sin egen samtid, med bakgrunn i at hun savner essensen i livet – kjærlighet og nærhet med andre mennesker. Filmen er ikke en modernisering, og innholdet er trofast lagt til tiden den utspiller seg i. Historien dreier seg rundt at Julie forfører farens kammertjener John (Colin Farrell) en midsommernatt. I stedet for at det blir vakker romantikk, blir de fanget i et mørkt spill med rot i klassesystem og moralske forventninger på denne tiden. Frøken Julie er et klassisk drama som spiller på universelle tema om kjærlighet, men setter seg fast i en tid og form som de færreste kan relatere seg til.
På grunn av Liv Ullmanns posisjon i filmverden, har hun klart å få med seg tre av de beste skuespillerne som er å oppdrive i vår tid. Jessica Chastain gjør en imponerende prestasjon som den motsetningsfylte Julie, og Colin Farrell er ikke mindre imponerende som den fortvilte John. Samantha Morton spiller en mindre rolle som Johns forlovede, og selv det lille hun er med er godt utført og viktig for filmens helhetlige struktur. Historien dreier seg rundt det disse tre opplever i løpet av en dramatisk sommernatt, og det minner svært mye på kammerspill. Nå er også Strindberg mannen som brakte kammerspillet til Norden, så annet er vel ikke å forvente. Denne typen drama har – særlig når det er lagt til ca. år 1900 – en gammel følelse over seg. Fordelen er at når drama foregår på et så lukket areal, kan det bli særdeles sterkt. Problemet oppstår når det blir for ensformig og langtekkelig. Dessverre bærer filmen preg av å bli det siste, for den er gjennomgående stiv og tung – som om den er mer opptatt av ordonani enn ekte formidling til dem som ser på.
Det er litt irriterende at en film med så mye talent faller gjennom, for det er det Frøken Julie gjør. Det store problemet ligger i at motivasjonen til karakterene delvis er uforståelig. Hvorfor de oppfører seg slik de gjør, er ofte uvisst. Med tanke på hvem menneskene er, ligger de pompøse ordene og faktene feil i deres munn og kropp, og selve karakterene er ikke troverdige. Skuespillerne skal ikke lastes, for de er virkelig strålende. Farrell måtte riktignok se seg slått av Bjørn Sundquist under årets Amanda-prisutdeling, men det tar ikke fra ham det faktum at han er eminent som den fortvilte undersåtten til Julies familie. Rammene fremstår derimot som unaturlige, og er et påskudd og redskap for å briljere med dramagenren. Det blir litt for flinkis – litt for uekte og troverdig kjærlighetsdrama. Selv om den forbudte kjærligheten er en kime til en erotisk nerve, forvitrer den i settingen med karakterenes stadig minkende mentale balanse. Etter hvert gjør de – og sier – så mye irrasjonelt, at det ikke lenger gir mening.
Mye av kjernen i materialet ligger i klassetematikk og kjærlighet, og det psykologiske aspektet er interessant. Man må nesten se dette som en type genrelek, for som klassisk drama er det lite givende. Karakterene har alle følelsene utenpå seg, og det man normalt ville prosessert internt i sitt eget hode pøses ut over skjermen i form av dialog og gestikulering - i en så stor grad at det til tider blir absurd. Selv om Julie har mistet moren, og at hun lever i ensomhet, er det litt søkt at kjærligheten er det største i livet – på et nivå hvor man er villig til å dø for den. Kanskje er dette et symbol med dobbel betydning, men den ligger uansett så dypt at den gikk meg hus forbi.
Som så mange ganger når hjertebarn settes til verden, viser det seg at de ofte er mest interessante for de som står bak. Så er også tilfellet med denne filmen. Uten at man kjenner til og liker originalverket, er det lite å hente fra innholdet. Stort sett var det skuespillet og klippingen som imponerte, men det var også mye av beholdningen. Dette er en svært smal film, laget av entusiaster - for likesinnede. For oss andre er det bedre å lete etter kjærlighetsdrama andre steder.
Teknisk
Dessverre skjemmes bilde av at formatet er DVD, men samtidig finnes det mange, langt bedre utgivelser enn dette. Spesielt ille er det i de første minuttene av filmen, typisk nok i svært billedskjønne utescener. Fargene flyter litt, det er litt heng i bildet, og fargegjengivelsen er litt blass. Heldigvis blir det bedre utover i filmen. Lyden er tung på diskant, og kunne vært litt rundere i kantene. Det er ikke funnet plass til noe bonusmateriale på utgivelsen.