Utgivelsen: 
Mr. Turner (2014)
Gryntende, gretten og genial
Mike Leigh er en temmelig spesiell filmskaper, en som kan det meste, men likevel velger å være krevende, nærmest vanskelig. Han forstår nok J M W Turner bedre enn de fleste.
Fotogalleri
Vi møter den engelske maleren J.M.W. "Billy" Turner omtrent på høyden av sin skaperkraft, midt i 1820-årene. Mr. Turner er alminnelig anerkjent som noe av et geni og nyter stor respekt blant sine likemenn. Men han er også en cockney, en grov og upolert mann som har lært alle høflighetsfrasene, men du hører at han ikke mener noen av dem. Han er eksentrisk og styres ofte av brå impulser. I tillegg er han til og med en større kunstner enn folk tror, han utvider grensene og han er mange år forut for sin tid.
Mike Leigh er kanskje ikke så ulik Turner, som kunstner. Leigh har en klar estetisk sans, han kjenner mediet sitt til fingerspissene, men han ser absolutt ingen grunn til å gjøre filmene sine verken enkle eller behagelige. Han slo gjennom med et brak med sanseangrepet Naked, og i årene siden den gang har han befestet seg som en rabbagast, samtidig som han har gjennomgått en betydelig utvikling.
Mr. Turner er veldig mye av en Leigh-film. Regissøren flørter med det enkle og forutsigbare når han preger det visuelle med Turners fargevalg og bevisste, tydelige bruk av lys. Han lar skuespillerne befolke gjenkjennelige tablåer, og det som berger disse triksene fra kitsch er den totalt kompetente, kontrollerte kyndigheten han legger for dagen. Filmen har hatt et tålelig godt budsjett, nok til at teamet kunne vente tålmodig på det rette lyset. Nok til å låne et uvurderlig lokomotiv også, faktisk, de bildene var så utsøkt eksotiske at jeg forsøkte å se tegn på CGI. Men nei.
Hvor eksentrisk er da denne regissøren? Eksentrisk nok til å overtale sin hovedrolleinnehaver Timothy Spall til å lære seg å male. Ikke bare lære seg å holde en pensel på riktig måte; Spall brukte to år på å lære seg å male på ordentlig. Det vises. Han er overbevisende ned til den minste detalj, ikke bare positur og grov teknikk, men også selve blikket, måten han fører seg. Spall har lært å ta inn omgivelsene som en bildende kunster.
Jeg liker Timothy Spall. Han er en stutt mann med månefjes, men han går uredd løs på hva som helst, enten det er roller som rockestjerne eller New York-advokat. "Eksentrisk engelsk kunstner" kunne vært barnemat for ham, hadde han ikke lagt listen så høyt for seg selv. Han er intenst til stede i hver eneste scene, gryntende, uutgrunnelig og med en personlighet som en knyttneve.
Leigh gir oss skjønnhet og visuelle spenning, han gir oss en glimrende Spall i spissen for et solid ensemble skuespillere. Men han gir oss også en film så lang at det virker nesten hovmodig, ikke minst fordi vi ikke får noe som likner på en konvensjonell handling eller historie. Scene etter scene er helt løsrevet fra hverandre, de bare følger hverandre kronologisk. Temaer og bilder overlapper tilsynelatende, men for hver sekvens får vi bare et nytt fragment av Turners personlighet. Enda verre blir det når alder, helse og kanskje kognitiv svikt gjør seg gjeldende, slik at disse fragmentene blir mindre rasjonelle. Det er tungt, det er enormt krevende og det er sjelden behagelig eller engang morsomt. Men når man har kommet inn i den tilsynelatende oppbrutte fortellerteknikken, blir det også fascinerende. I all sin merkelighet blir det umulig å ikke la seg engasjere av den detaljerte skildringen av en eksentrisk personlighet som forvitres. Den første timen er tung, men den er jammen verdt det.
Teknisk
Veldig fin og fargesterk overføring som tar vare på Leighs filmatiske tolkninger av Turners farger og effekter. God lyd. Ikke noe ekstra, dessverre, for det later til å være mye å si om denne lange, ambisiøse innspillingen.