Utgivelsen: 
Les Misérables (2012)
Storslått og sterkt
Den uunngåelige filmatiseringen av Les Misérables-musikalen er knallsterk, og de små skjønnhetsfeilene går fort i glemmeboken.
Victor Hugos klassiske roman fra 1862 har vært filmatisert og dramatisert utallige ganger, mest kjent er nok musikalversjonen urfremført i Frankrike i 1981, og da den i engelsk språkdrakt tok West End i London med storm 1985, var en moderne klassiker født. To år senere sto Broadway for tur, og etterpå har den blitt satt opp tusenvis av ganger, også i Norge.
Vi følger den stakkars fangen Jean Valjean fra den dagen han slipper ut etter nitten års straffarbeid, men han bryter prøveløslatelsen og får den særdeles innbitte inspektøren Javert etter seg.
Det går noen år, og Jean Valjean har klart å etablere seg som fabrikkeier, med blant andre fattigjenta Fantine som en av sine ansatte. Hun på sin side strever med å forsørge datteren Cosette, som er satt bort til noen griske versthuseiere.
Midt oppi det hele blir det forelskelser, svik, lureri og ikke minst et blodig studentopprør, der våre hovedpersoner befinner seg midt i kryssilden. Hele tiden driver Javert sin klappjakt på Jean Valjean.
Å se Les Miserables på en scene er noe ganske annet enn å se det på film. Svært mange ekstremt dyktige sangere har gestaltet de ulike karakterene opp gjennom årene, men det er vel bare Samantha Barks som har gjort rollen sin på scenen tidligere. De øvrige er skuespillere som har mer eller mindre erfaring fra sang og scene. (Utenom Colm Wilkinson som gjestesynger som biskopen.) Jeg føler at en liten gjennomgang er på sin plass.
Hugh Jackman spiller Jean Valjean, og det er ingen tvil om at Jackman kan formidle tekstene og de dype følelsene i sangene, og mange av sangene synger han bra. Men under høydepunktet «Bring Him Home,» kommer svakhetene i stemmen hans frem. Men dette er en forferdelig vanskelig sang å synge, den er sunget i hjel av så mange musikalstjerner at det er nesten umulig å tilføre den noe nytt. Men på en annen side synger Jackman blant andre sangen «Suddenly» helt nydelig. Og han gjør rollen til sin egen, som så mange andre før han.
Russell Crowe har valgt en annen utvei, han synger faktisk helt greit, litt nedpå og ikke overdrevet på noen måte. Noe som kler rollen godt. Dette er tross alt film, og ikke teater. Jeg fikk litt frysninger av «Stars» selv om Crowe er langt fra en musikalstjerne. Og sangduellen mellom Crowe og Jackman gnistrer det av.
Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter som vertshuseierne kunne med hell ha vært enda mer overdrevet. Dette er de eneste figurene i denne fortellingen som fint kan dras helt ut i det teatrealske, uten at det blir påtatt. Men morsomme, det er de.
Eddie Redmayne og Amanda Seyfried synger veldig rent og pent, Samantha Barks er i en klasse for seg selv, og helt klart den beste sangeren i filmen, hennes tolkning av «On My Own» er nokså forskjellig fra hennes sceneversjon, men begge er perfekte. Likevel er det Anne Hathaway som stjeler showet. Hun synger verken rent eller pent, men herregud for en innlevelse. Det usminkede nærbildet der hun synger «I Dreamed a Dream» er rett og slett nydelig. Alt i én tagning, live i studio.
Regissør Tom Hooper gjorde det slett ikke lett for seg selv når han valgte å la skuespillerne synge live under innspillingen. Lyden blir ofte litt naken på denne måten, men samtidig gir det skuespillerne et enormt spillerom. Vi føler oss nærmere sangen og handlingen, og det gir en sårt etterlengtet følelse av troverdighet og realisme. Noe man aldri opplever i så stor grad når man ser dette på scenen.
Hvis du setter deg ned for å se denne filmen, og forventer deg en lik opplevelse som da du så forestillingen i London eller New York, så vil du helt sikkert bli skuffet. Du vil hyle og skrike om dårlige tolkninger av de fine sangene, og du har dermed misforstått totalt. Dette er ikke filmet teater, dette er en filmatisering av en scenemusikal. Det er helt nødvendig å ha filmskuespillere i rollene, folk som kan ta ansiktet helt opp i kamera og nesten hviske sangene til deg. Som kan endre tempoet, tilpasse volumet til film og ikke teater, og som kan formidle følelsene i ekstreme nærbilder. Teater og film er helt ulike kunstarter, og ensemblet som er samlet i denne filmen er bunnsolid. Jeg vil utfordre kritikerne til å komme med en liste over navn som samlet sett kunne gjort dette bedre.
Om man skal kritisere noe, så må det være at det ofte er tydelig filmet i studio, med litt for karikerte kostymer og sminkejobber, men dette lar vi passere. Det er tross alt en musikal.
Alt i alt er historien så sterk, karakterene så rørende og sangen som oftest så bra at dette er en film jeg kommer til å se mange ganger. Men dette er selvsagt ikke en sjanger for alle. Det hjelper å like musikaler.
Teknisk
Lyd og bilde leverer godt, sangen er tydelig og klar, kanonene drønner og strykerne sprer seg godt i lydbildet. Mer enn godkjent.
Ekstramaterialet består av kommentarspor og bakomfilmer som tar for seg det meste jeg lurte på. Godt og solid.