Utgivelsen: 
Lenny (1974)
The problem is we always expect women to be a combination street hooker and Sunday school teacher.
Lenny Bruce (Dustin Hoffman) var en av de første amerikanske stand-up komikere som turte å sprenge grensene for hva som var akseptabelt å si på en scene. Han utfordret ordenes makt, og på samme tid det amerikanske rettsvesenet, noe som til slutt ble hans bane.
I skuespillet Lenny av Julian Barry blir mannens historie fortalt, det er også dette teaterstykket filmen er basert på. Men uten å gå i fellen å la det hele bli et filmet teaterstykke.
Lenny Bruce hadde egentlig ikke tenkt å bli komiker, men hans mor som var i samme yrke fikk ham opp på scenen, og etter det var det ingen vei tilbake. Han begynte med gamle vitser og dårlige imitasjoner, men etter hvert fant han ut han hadde ordene i sin makt og ble snart en innflytelsesrik og populær satiriker. Noe som selvsagt gjorde myndighetene i det pripne femtitalssamfunnet i USA bekymret, og da Lenny ytret ordet ”cocksucker” på scenen ble han arrestert, noe som førte til en lang dans i rettssystemet, og gjorde den nyrike Lenny konkurs.
Men før han kommer så langt gifter han seg med stripperen Honey (Valerie Perrine), og de to får datteren, Kitty. Både Lenny og spesielt Honey får store problem med narkotika, og Honey blir fengslet i to år, mens Lenny og kanskje mest Lennys mor må ta seg av Kitty. Lennys karriere ender i ruiner, han gjorde ikke stand-up lenger mot slutten, han bare stod på scenen og leste opp referatene fra rettssakene mot seg. En sint og bitter mann i kamp mot overmakten. Ingen vet vel med sikkerhet hvordan han døde, men filmen heller i retning mot en overdose, men gir ingen definitiv konklusjon.
Dette er først og fremst Dustin Hoffman sin film, da den kom i 1974 var Hoffman en fremadstormende skuespiller med filmer som Little Big Man, Papillion, Straw Dogs, The Graduate og Midnight Cowboy bak seg. Han hadde allerede vist hva han var god for. I Lenny gjør han en strålende rolle, helt fra den naive unggutten som imiterer fuglelyder til det nedbrutte og sterkt dopete narkovraket han er i den opprivende sluttscenen. En ti minutt lang sekvens der han står på scenen og viser hvor lavt han har sunket. At han ikke vant Oscar for dette er uforståelig. Med tanke på den enorme produktiviteten denne karen hadde tidlig i sin karriere gjør at man kan lure på når vi skal få se han i en virkelig god film igjen.
Valerie Perrine er også meget god som konen hans, Honey. Det såre forholdet mellom de to blir godt skildret, deres utroskap og deres krangler. Lennys overtaler henne til trekant-sex, noe som hun tydeligvis liker litt for godt, noe som igjen fører Lenny lenger bort fra henne og de begge to lenger inn i rusens verden.
Regissør Bob Fosse har altså ikke falt for fristelsen å la dette bli et filmet teaterstykke, han følger filmens konvensjoner og har lagt inn en rekke ”intervjuer” med blant andre Honey, Lennys mor, manageren og så videre som er klippet inn i filmen, på denne måten blir det et halvdokumentarisk preg over det hele. Dette kombinert med stand-up opptredener, både de morsomme og de bitre og sinte, gjør filmen til en film, og ikke et teaterstykke. Når man i tillegg har filmet det hele i nydelig svart hvitt, så blir denne filmen en nytelse å se på. Bob Fosse har mye teaterbakgrunn og i filmsammenheng har han stått bak mye koreografi, som regissør er det vel bare Lenny og Cabaret som er verdt å nevne. Han skrev også musikalen Chicago som etter hans død i 1987 ble en meget suksessfull film.
Lenny er en sterk film, fremfor alt. Lennys turbulente privatliv og ikke minst den desperate kampen mot det firkantede rettssystemet utgjør filmens høydepunkter. Men den er også morsom, mange av stand-up scenen er underholdende. Men den mest tragikomiske scenen er vel fra en av rettssakene mot han der både advokater, stenografer og andre blir ”lurt” til å gjenta ordet ”cocksucker.” Dette sette hele filmens konflikt på spissen.
Teknisk
Filmen blir presentert i 16:9 fullskjerm med et veldig godt og rikt bilde. Kontrastene er gode, ingen synlig støy i bildet, og de mørke scenene er tydelige og overbevisende. Lyden derimot er i mono og kunne godt ha vært mikset til i hvert fall et stereo spor.
Det som trekker ned ytterligere er mangelen på ekstramateriell. Denne filmen skriker etter et kommentarspor, eller i det minste en dokumentarfilm om den virkelige Lenny Bruce. Jeg nekter å tro at noe slikt aldri har blitt produsert.
Videre liker jeg ikke måten SF Norge markedsfører den på. For det første skriver de at filmen er i farger, noe den ikke er, og alle bildene på omslaget er også i farger. Dette er å mislede sine kunder. I tillegg er det mange tekstefeil i den norske underteksten, rett og slett slurvefeil. Ikke noe bra.
Å beholde den opprinnelige 18-årsgrensen fra 1974 er vel å også å overdrive, som importør har SF Norge all rett til å sette den ned et hakk. Det er litt grovt språk og noen pupper i filmen, men ikke nok til å forsvare en så høy aldersgrense. Ikke i Norge.
Men ikke la dette stoppe deg. Filmen er et mesterverk og bør blir sett av nye generasjoner. Det er ironisk at de ordene som ødela Lenny Bruces karriere i dag er en del av dagligtalen i store deler av amerikanske underholdning.