Utgivelsen: 
Deadfall (2012)
Thriller uten thrills
Å tenke selv er tydeligvis noe skaperne av denne filmen overhodet ikke tror at dens publikum kan.
Fotogalleri
Mørk og dunkel er verdenen vi blir introdusert for. To søsken har vært med på et tyveri og holder på å kjøre til sikkerhet. Plutselig krasjer bilen de sitter i med et rådyr og bilen kjører av veien. De er kalde og skadde og på rømmen fra lovens lange arm. En ung mann slipper samtidig ut fra fengsel og har tenkt å dra hjem til sine foreldre. Mange menneskers skjebner flettes sammen i én og samme fortelling. Hva kommer til å skje med dem?
Denne storylinen kunne vært bakgrunnen for en veldig god film. I starten av filmen blir jeg raskt litt skeptisk. Det virker som om alt forklares så alt for tydelig. Addison (Eric Bana) og Liza (Olivia Wilde) er søsken og gjennom samtalene dem imellom understrekes det ettertrykkelig hvem de er for hverandre. Jay (Charlie Hunnam) kommer ut fra fengsel og drar rett til sin gamle bokseklubb. Der ser vi at han har vært med i kriminalitet, har vunnet OL-medalje etc., etc. Hvorfor kan ikke filmskaperne vise en større tiltro til publikum? Alt må ikke på liv og død mates inn med teskje. Et av mange problem med dette er at det etter hvert blir mange karakterer og forholde seg til. Og for hver eneste introduksjon av dem er det samme gamle visa med å overforklare problemer og hendelser i deres liv. Engasjementet mitt har allerede sunket drastisk.
Deadfall skal være en actionthriller. Thriller er en skummel genre å begi seg ut på, det er ganske vanskelig å lage en film som virkelig blir spennende. I Deadfall har man forsøkt å skape spenning og handling ut fra tilsynelatende tilfeldige og totalt usannsynlige hendelser. En eller to av disse hadde vært greit, men det er så utrolig mange av dem. Troverdigheten er totalt fraværende, og den halvveis realistiske stilen man har valgt understreker bare hvor mye man har feilet med spenningsoppbyggingen. Hvis man ikke evner å tro det minste lille grann på handlingen og hendelsene faller det igjennom. Og det gjør det til gangs. Som i så alt for mange filmer kommer vi ikke inn under huden på noen av karakterene Alt det forferdelige de går gjennom skaper faktisk ingen sympati, i hvert fall ikke hos meg. Det man da har for hånden er en spenningsfilm med masse drama som hverken er spennende eller dramatisk.
Jeg er sikker på at pengene i denne filmen først og fremst har gått til å skaffe halvkjente navn for å kunne selge filmen. For penger til å lage et godt manus har man i hvert fall ikke hatt. Det er lenge siden jeg har sett en film som har en så klossete oppbygd historie og plump dialog. Dialogen er verdt en studie i seg selv, for maken til forferdelig, påtatt og unaturlig dialog har jeg sjelden sett eller hørt. Plutselig kan karakterene si ting helt ut fra noen som helst sammenheng uten at det gis noen forklaring senere.
Dessverre stopper ikke elendigheten der heller. Det filmtekniske er ikke bra, det ser rett og slett billig ut. Noe av det mest påfallende er scener hvor det er en helsikes snøstorm, hvor man likevel kan se fjellene milevis unna. I en «whiteout» kan man ikke det. Og hvorfor velger Eric Banas karakter å ikke ta med seg en lue han har tilgjengelig når han fryser halvt i hjel? Ett av filmens store drama er den unge politidamen som blir sett ned på fordi hun er kvinne. Ikke nyskapende tematikk og klumsete fremstilt. Deadfall fremstår som tung, man har valgt å utelate en hver form for humor. Og det er jo interessant at karakterer som vi observerer i det som er et par dager i filmen, kan utvikle seg radikalt på enormt kort tid. Nei, dette blir dessverre en real kalkun.
Teknisk
Greit bilde og lyd, men ikke noe ekstramateriale.