Utgivelsen: 
Paper Towns (2015)
Ungdommen blir tatt på alvor
Varmt om vennskap og det å stå på terskelen til voksenlivet. En feelgood-film som lyser opp i høstmørket.
Fotogalleri
Når Quentin (Nat Wolff) var en liten gutt, kom den mystiske Margo (Cara Delevingne) flyttende til nabohuset. De to ble raskt venner, og Quentin har vært forelsket i henne siden. Nå har de blitt ungdommer, og Margo er fortsatt glad i mysterier og en leken tilværelse. De to gode vennene har vokst fra hverandre, men en kveld – noen dager før siste skoledag på videregående – kommer hun til Quentin om natten. De drar ut på et oppdrag sammen, og opplever et eventyr de sent vil glemme. Lite vet Quentin at Margo snart skal forsvinne. Hun etterlater seg noen kryptiske beskjeder, og beileren hennes drar sammen med sine beste venner ut på leting etter den forsvunne drømmejenten.
I utgangspunktet er dette en ungdomsfilm, basert på boken med samme navn. Fanbasen er i hovedsak unge, og slike filmer blir ofte uinteressante for andre enn dette alderssegmentet. Derfor er det imponerende hvor mangefasettert og interessant filmen har blitt, også for voksne. Det er noe universelt ved måten ungdomstiden beskrives på, hvor den altoppslukende kjærligheten opptar det meste av hverdagens tankevirksomhet. Det er med andre ord mye gjenkjennelse i temaet, og det er ingen ulempe at manuset er ganske så tight skrevet og formidlet i filmformatet.
Paper Towns er en spennende film som ikke avslører hvilke intensjoner den har. Den klassisk fortellende stilen er ikke utfordrende, men desto mer engasjerende. Måten spenningen bygges opp på er god, men det beste er hvordan stemningen skapes. Dette oppnås på flere måter. Kjærlighetshistorien blir troverdig på grunn av gode skuespillerprestasjoner, og linjene de leverer er autentiske. Det føles som om forelskelsen og forbindelsen mellom karakterene er ektefølt. Den er ikke sukkersøt, men mer i takt med virkeligheten – ungdomstidens svermerier er som regel mer bittersøt enn det man skulle ønske. Den sjarmerende Cara Delevingne pirrer også nysgjerrigheten til oss som ser på, og det er lett å forstå hvorfor Quentin er tiltrukket av henne. Hun tilbyr noe spennende, noe udefinert fascinerende som griper tak i deg. Selv om mysteriet i filmen ikke er kjempemystisk, undrer man på hva Margo vil, og hva som kommer til å skje.
Filmen er nydelig filmet, og bærer preg av at miljøet handlingen utspiller seg i er autentisk. Realismen er nødvendig, og det kommer som en følge av det er lite romantisering av ungdomstiden, men heller et virkelighetsnært portrett av en tid preget av usikkerhet, prøving og feiling. Stemningen underbygges av et usedvanlig flott lydspor, med både nydelig nyskrevet filmmusikk og fin populærmusikk fra samtiden. Humoren ligger aldri langt unna, sånn at filmen blir aldri gravalvorlig, men har et glimt i øyet som gjør den til en sjarmerende opplevelse.
Dette er en nær perfekt ungdomsfilm som er tilpasset vår tid – den er upretensiøs og ekte, noe som mange ganger ikke kan sies om denne typen filmer. Ungdommen behandles med respekt, og de fremstår ikke som utilpasse klovner, men snarere mennesker som står på terskelen til voksenlivet. De må finne ut hva de vil med livet, og finne seg selv. Dette er ikke en enkel oppgave, men filmen tilbyr et bilde på hvordan denne prosessen kan være. Å behandle ungdommer på en seriøs måte er definitivt et rett valg, og et valg som alt for sjeldent tas. Paper Towns er en varm film om vennskap og det å finne sin plass i verden. Dette er en feelgood-film som lyser opp i høstmørket.
Teknisk
Veldig bra lyd og bilde, uten noen mangler eller vesentlige feil. På bonussiden er det svært mye å glede seg over. Her får vi servert slettede scener, alternative scener, bakomfilmer, gag reel, featurettes, galleri og kommentarspor. Det meste holder svært høy kvalitet, så denne utgivelsen gir virkelig mye tilbake for kronasjene.