Den Grønne Mil (1999)
Mirakuløs film om følelsesladet tema
Oscar-vinneren Tom Hanks' siste filmer har stort sett vært publikumssuksesser og blitt godt mottatt hos kritikere. Denne produksjonen avviker ikke fra denne standaren. Den er blitt belønnet med fire Oscar-nominasjoner, blant annet Beste Film og Beste Birolleinnehaver (Michael Clarke Duncan). Filmen er basert på en roman av Stephen King, og er regissert av den samme mannen som regisserte "Frihetens Regn" (også basert på en tekst av Stephen King): Frank Darabont.
Historien begynner på et gamlehjem, der beboerene sitter og ser på en film. En av tilskuerene går ut av rommet med gråten i halsen, tett fulgt av en dame som lurer på hva som er galt. De setter seg ned og mannen forteller sin historie.
Hans navn er Paul Edgecomb (Tom Hanks) og han var fangevokter for de dødsdømte under den store depresjonen. Fengselsbygningen han jobbet i ble kalt "Den grønne mil" på grunn av det grønne linoleumsgulvet. Stemningen i fengslet er hva man kan forvente av mennesker med en dødsdom hengende over seg; dyster og ikke mye positiv. En dag kommer atter en ny fange til fengslet. Den store, kraftige afro-amerikaneren John Coffey (Michael Clarke Duncan), er dømt til døden for drapet på to små jenter. Coffey virker ved første øyekast som en beinhard tøffing, men det viser seg etterhvert at han er like from som et lam og sannsynligvis ikke kunne ha drept de to jentene. De andre innsatte blir også i bedre humør etter at det dukker opp en liten mus som Eduard "Del" Delacroix (Michael Jeter), en av de andre fangene, tar til seg som et lite husdyr.
Alle vokterne er ikke like glade i de innsatte. Percy Wetmore (Doug Hutchison) har som mål å gjøre hverdagen til et helvete for de som er rundt ham. Dette inkluderer også de andre vokterne. Da han en dag "tilfeldigvis" tråkker på den lille musa, populært kalt Mr. Jingles, øker mistanken om at Coffey er uskyldig da han bringer den døde musa tilbake fra dødens kalde grep på en spektakulær måte. At han også mirakuløst klarte å fjerne Edgecombs urinveisinfeksjon og at han reddet livet til fengselssjefens kone gjør ikke mistanken noe mindre. Samtidig som at sanden sakte men sikkert renner ut av Coffeys timeglass, starter Paul jobben med å få saken til John opp i retten på nytt.
Dette er definitivt en rørende og gripende film. Mot slutten kjempet jeg heltemodig mot tårene, og klumpen i halsen virket som en melon. Frank Darabont har igjen klart å lage en film som virkelig fortjener Oscar-nominasjonene den ble tildelt.
Noe som forsåvidt mangler i filmen er en forklaring på John Coffeys mirakuløse evner. Bortsett fra dette har vi en god filmatisering av Stephen Kings roman, og den har fått med seg alle momentene i en typisk bok av forfatteren; følelser, mystikk, overnaturlige hendelser, vold og mer.
Skuespillerene gir virkelig alt, slik at du lettere setter deg inn i deres posisjon og opplever filmverdenen som en virkelig verden. Michael Clarke Duncans gjengivelse av den forsiktige kjempen John Coffey er ikke annet enn imponerende. Han får virkelig frem barnet i Coffey, slik at også du føler hans smerte. Etter å ha sett ham som oljearbeider i "Armageddon" og tilsvarende tøffe roller, ble jeg mildt sagt overasket over den glimrende tolkningen av den vennlige Coffey. Tom Hanks gir igjen prestasjoner som går opp i mot Oscar-nivå. Jeg tror knapt det finnes en rolle Hanks ikke kan sette seg inn i, gi 110% og virkelig bli den personen han spiller. Resten av besetningen gir heller ingen dårlig forestilling. Doug Hutchison som Percy Wetmore klarer virkelig å spille en skikkelig drittsekk. En har nesten lyst til å gripe inn i skjermen og gi mannen en real omgang med nevene. (Heldigvis tar både Tom Hanks og David Morse seg av dette i filmen.) Dårlige prestasjoner er vel et ord som faktisk ikke eksisterer i denne produksjonen. Når Hanks og Duncan gir absolutt alt, smitter dette over på de andre skuespillerene og får disse til å gi enda mer enn det de selv trodde var mulig.
Andre momenter som gjør at du nesten lukter den litt fuktige muggsoppen som sikkert befinner seg på veggene i et slikt fengsel er scenene og dekoren. Dette blandet med briljant foto gjør at du også føler hvor trangt det egentlig er i cellene, samt hvordan følelsene til hvert individ blir fremstilt.
Warner har gjort litt mer jobb med denne utgivelsen enn hva vi har erfart tidligere fra den kanten. I tillegg til filmen har de også lagt ved traileren til filmen, korte biografier om noen av skuespillerene (production notes), samt en 10 minutter lang dokumenter ("Walking the mile") der vi får være med bak kamera. Det undertegnede gjerne skulle ha sett på denne platen er et kommentarspor med Frank Darabont og/eller Stephen King, der de hadde ledet oss gjennom hele filmen og forklart sine valg.
Lyd- og bildekvaliteten er på toppnivå. Lyden blir presentert i krystallklar Dolby Digital 5.1, der både tale og subtile effekter kommer godt frem samtidig som hele frekvensspekteret er godt dekket. En diskret bruk av bak-kanalene øker også stemningen. Filmen ble også utmerket med en Oscar-nominasjon for lyden. Krystallklart var også bildet, men med noe støy. Hudfarger ser naturtro ut, og detaljer kommer godt frem også i de mørke områdene på skjermen. Jeg kunne ikke skimte noen kodings-artefakter verken i filmen eller dokumentaren.
Den tekniske kvaliteten på DVD-utgivelsen er meget bra, men vi skulle gjerne sett noe mer ekstramateriale, og filmen selv mangler også det bitelille ekstra som kunne gitt utgivelsen en toppkarakter. Men likevel; etter mitt syn er dette en av de beste filmene fra 1999.