Utgivelsen: 
Fawlty Towers (1975)
Legendarisk britisk humor
Fotogalleri
Tidlig på 70-tallet var gjengen fra Monty Python ute på tur, og bodde på det lille hotellet Gleneagles i Torquay i England. Her ble de mottatt av det de refererer til som tidenes mest uhøflige (men likevel herlige) hotelleier, en mann ved navn Donald Sinclair. Denne Sinclair presterte blant annet å kaste kofferten til Eric Idle ut av hotellet fordi han trodde den inneholdt en bombe. Andre historier gikk på at han stengte ute folk som ikke var inne på hotellet innen 23.00, og kjeftet på dem som ikke spiste på ordentlig britisk vis. Og dette var bare noen få eksempler. Hele opplegget satte fantasien til John Cleese i sving, og han noterte seg personlighetstrekkene til Sinclair, samt hendelsene på hotellet. I ettertid hadde han en pause fra jobbingen med Mony Python, og denne benyttet han til å sette seg ned med sin kone, Connie Booth. De begynte å skrive på en idé som til sist, i 1975, skulle bli komiserien ”Fawlty Towers”. NRK kjøpte inn serien og kalte den ”Hotell i særklasse”, og har sendt den mange ganger siden. Kjente uttrykk som ”Que?”, ”Hello, dear” og ”I know noooothing” lever fortsatt i beste velgående.
Serien omhandler ekteparet Basil og Sybil Fawlty (John Cleese og Prunella Scales) og det lille hotellet de driver i England. De har en liten stab, nesten utelukkende bestående av tjenestepiken Polly (Connie Booth) og den spanske kelneren/pikkoloen Manuel (Andrew Sachs). Dessverre er forutsetningene for god hotelldrift her tilnærmet umulige: Basil og Sybil trives ekstremt dårlig i sitt partnerskap som ektefeller og hotelleiere. Basil er en i og for seg høflig og grei mann, kun med et ønske om å drive et velrenomert pensjonat, helst for den litt høyere klasse. Sybil er et rivjern av en kone - striks og overvåkende, og som oftest uenig i mannens avgjørelser. Basil har dessverre en rimelig kort lunte, samt en utrolig evne til å misforstå, handle overilt, stresse og miste besinnelsen (han er, som sant er, basert på overnevnte Donald Sinclair). Stakkars Manuel er bare en enkel spansk sjel med litt for lite engelsk-kunnskaper som prøver så godt han kan å gjøre jobben sin, mens Polly sannsynligvis er den eneste normale karakteren i sirkuset, og også ofte er den som må ordne opp. Når hele gjengen gang på gang også utsettes for diverse uhell, misforståelser og merkelige gjester er farsen et faktum.
Jeg tror dette er det beste jeg kan forklare seriens konsept på, men jeg kan forsikre om at det er komplett umulig å få noe skikkelig inntrykk uten å se en episode eller flere. Det er en ganske spesiell og, i mine øyne, fantastisk morsom serie. Hvorfor den skiller seg ut fra annen sitcom er litt vanskelig å si, men det tror jeg er fordi den er så mye mer... ”outrageous”, rett og slett. Finner ikke noe norsk ord...så ekstrem! John Cleese tar fullstendig av i hver eneste episode, og jeg vil faktisk si dette er noe av det beste han har gjort. I ”Mony Python” gjør han jo også selvsagt mye morsomt, men da som en del av en gruppe. ”Fawlty Towers” er hans egen arena, hvor han får kjøre showet. Hans hengslete, oppfarende og ekstremt britiske vesen er rett og slett hysterisk morsomt bare å se på i seg selv, og det er jo i bunn og grunn han som driver serien.
Mannen som kanskje kommer på andreplass tett oppunder Cleese er Andrew Sachs (”Revenge of the Pink Panther”, ”Dead Clean”), mannen bak Manuel. Sammen utgjør den lange bønnestengelen Cleese og bittelille Sachs omtrent definisjonen av slapstick-komikk med sine slåsskamper og løping og hoing og skriking. I tillegg spilles det selvfølgelig mye på språkproblematikken, og flere scener bæres faktisk kun av humoren som går på stakkars Manuel som misforstår og ødelegger. Man hører jo stadig folk si ”que?” til hverandre istedenfor ”hva?” rundt omkring. Sybil og Polly, rollene til Connie Booth (”Little Lord Fauntleroy”, ”Faith”) og Prunella Scales (”Wolf”, “Station Jim”), er ikke så fremtredende, men bidrar jo til å støtte oppunder herjingen til John Cleese. Til sist har vi jo også de faste bikarakterene i bakgrunnen: Den senile, men alltid like blide major Gowen (Ballard Berkley), og de to gamle fruene som stort sett bare sier ”Good morning, mr. Fawlty!” Disse har i og for seg fint lite med historien å gjøre, men de er liksom koselige elementer å ha med.
Med tanke på at ting blir veldig voldsomt til tider, blir dette også hovedfaren med serien; det er en veldig smakssak om dette er god komikk eller om det er umorsomt overspill. Både jeg og faren min ler oss for eksempel skakke selv om vi har sett det flere ganger før, mens moder’n syns det er helt forferdelig, og bare blir irritert. Man er nok nødt til å ha farsehumøret inne for at det skal funke, men det tror jeg også mange har, i hvert fall for en episode nå og da. Det er noe med å sitte og se forviklingene bare tårne seg opp, kun på grunn av en bagatell som kunne vært unngått hvis Basil bare kunne vært litt mer tolerant, eller hvis hun eller han ikke hadde sagt akkurat det akkurat da osv. Det er irriterende, men på en velsmakende måte. Det er så man skulle ønske man kunne være inne i serien og bare oppklare de latterlige misforståelsene. Uansett, hovedopinionen (deriblant meg) sier at dette er knallbra. Serien skilter med flere priser for beste komiserie, og er verdenskjent med sine kun to produserte sesonger. Sannsynligvis ville en såpass morsom og populær sitcom kunne fortsatt i flere år, men i og med at Connie og John skilte seg i 1978, ble det med de 12 episodene. Like fullt, de tar vi godt vare på, og kan gjerne se dem om og om igjen (med litt pause imellom).
Teknisk
Dette er en gammel serie, det er snakk om billig produsert komedie fra sent 70-tall. Bilde og lyd er derfor deretter, altså ikke spesielt bra. Selve håndverket i produksjonen er heller ikke stort å skryte av. Noe vinglete foto og litt sjabre kulisser gjør det ikke så altfor vakkert. Men gjør det så mye? Nei. Grunnen til at man ser dette er John Cleese & co som tar fullstendig av, og ikke måten det er filmet på.
DVD-utgivelsen består av tre discer, de to første med hver sin sesong à seks episoder, og den siste med bonusmaterialet. Jeg er faktisk veldig fornøyd med dette, til å være en så gammel serie har de funnet mye fint å putte inn. Kommentarspor fra regissør Bob Spiers på alle episoder er ganske morsomt, en del info om både de faste skuespillerne og gjesterollene, en dokumentar om Donald Sinclair og det ”ekte” Fawlty Towers, en montasje om hotellet som brukes under innspillingen, noen få (og lite imponerende) outtakes, og ikke minst: Intervjuer med tre av hovedrolleinnehaverne. Dette er nok det jeg vil fremheve av ekstramaterialet. Utrolig fascinerende å se John Cleese, Prunella Scales og Andrew Sachs slik de ser ut i dag, uttale seg om serien. Det aller kuleste er å se Andrew Sachs, som i serien er denne vimsete bittelille spanjolen, og som i virkeligheten er en staut erkebritisk gentleman, som egentlig ville at Manuel skulle være tysk, fordi han mente han ikke greide spansk aksent. Virkelig verd å se!
Episodene
”A touch of class”
Basil ønsker seg så gjerne et litt finere klientell blant gjestene, og blir henrykt når Lord Melbury dukker opp på hotellet. Problemet er bare at lorden ikke er helt den han sier han er.
”The builders”
Sybil og Basil skal reise bort, og overlater ansvaret for hotellet til Manuel og Polly. Mens de er borte, skal det også komme snekkere og flytte på døren til spisestuen. Resultatet blir ikke helt som ventet, og når det viser seg at Basil har leid inn tvilsomme folk til å gjøre jobben, settes all energi inn for å skjule dette for Sybil.
“The wedding party”
Det nygifte ekteparet Bruce ankommer Fawlty Towers, tett etterfulgt av fru Bruce’s foreldre. Tilfeldigvis kjenner disse gjestene også Polly. Basil får ikke med seg disse relasjonene, og etter å ha sett flere av dem i armene på hverandre, får han for seg at de driver snuskete aktiviter inne på hotellrommet. I tillegg bor en meget lidenskapelig fransk dame på hotellet, som er litt for interessert i Basil.
”The Hotel Inspectors”
Det ryktes at hotellinspektørene er i byen. Basil tar saken på alvor, og vil sørge for at enhver misfornøyd gjest får det som han vil. Ettersom han får avkreftet hvem som er og ikke er potensiell inspektør, varierer det selvsagt også veldig hvem av gjestene som får best service.
”Gourmet Night”
Det arrangeres gourmetkveld på hotellet, og et fåtall nominente gjester er invitert. Problemene begynner når kokken drikker seg full under middagsforberedelsene. Det blir etter hvert opp til Basil & co å lage gourmetmiddagen, uten at noen får vite noe.
”The Germans”
På hotellet går den årlige brannøvelsen over stokk og stein, når Manuel setter fyr på kjøkkenet. Basil får hjernerystelse under forvirringen, men lar det ikke stoppe seg fra å drive hotell. En gruppe tyske turister kommer for å bo på Fawlty Towers, og en lettere susete mr. Fawlty, uten tyskkunnskaper, sørger for fullt kaos når han skal oppvarte dem uten for alt i verden å nevne krigen. Dette er en virkelig klassiker, hvor vi hører det velkjente ”don’t mention the war!”, og hvor Basil imiterer Hitler med ”funny walk”.
”Communication Problems”
Mrs. Richards, en eldre, gretten og nesten døv gjest på hotellet, klager på alt fra første stund, til irritasjon for hele staben. Basil spiller på hester bak Sybils rygg, og setter i gang en stor dekkoperasjon for å skjule pengene han vinner. Samtidig forsvinner nøyaktig det samme beløpet fra mrs. Richards’ veske. Spørsmålet blir etter hvert hvem som eier hvilke penger, og om dette kan ordnes uten for mye oppstyr?
”The Psychiatrist”
Gjestelisten denne gangen består av et legepar, en ungkar som smugler inn damebesøk på rommet, og en pen, lettkledd australsk jente. Basil henger seg opp i mistanken om ungkarens damebesøk, og bestemmer seg for å avsløre ham. Dette blåses opp i uante dimensjoner, og skaper stress og bry for resten av gjestene, og ikke minst for Sybil, som tror Basil prøver å sjekke opp den australske jenta.
”Waldorf Salad”
Når man tenker på det, har denne episoden omtrent ikke noen historie, men imponerende nok er den god uansett. Et ektepar ankommer sent en kveld og vil ha middag. Sybil og Basil skjuler at kokken har gått for dagen, og prøver å oppvarte dem. Dette blir vanskelig da de vil ha ”sqrewdrivers” og ”waldorf salad”, noe ingen av de to hotelleierene kan å lage.
”The Kipper and the Corpse”
Forretningsmannen mr. Leman dør på hotellrommet sitt og skaper naturlig nok full panikk. Ville forsøk på å skjule liket for resten av gjestene drar historien ut nærmere ”Ute av drift”-stil, spesielt når de putter liket i klesvasken og vaskeriet kommer.
”The Anniversary”
Det er Basil og Sybils bryllupsdag, og Basil later som om han har glemt det. I all hemmelighet har han planlagt et overraskelsesselskap for Sybil. Hun, derimot, blir svært fornærmet når hun tror han har glemt det, og reiser fra hotellet i sinne, rett før gjestene kommer til selskapet. Basils prosjekt denne gangen blir å dekke over Sybils forsvinning, etter at han i hui og hast har fortalt gjestene en løgn om at hun ligger syk oppe på rommet sitt.
”Basil the rat”
Næringstilsynet kommer med strenge forbedringskrav under en sjekk av kjøkkenet på Fawlty Towers, og gjengen må i gang med skikkelig oppvask før ny sjekk dagen etter. Dessverre slipper Manuels rotte (som han tror er en hamster) løs på hotellet.