Muggers (1999)
Innvollsrik komedie?
Jeg er vel en av dem som har stor sans for film forbundet med den britisk-ættede delen av filmverdenen, blant annet siden denne generelt har et vesentlig lavere innslag av det ultrakommersielle man finner i svært mange Hollywood-produksjoner. Dette gjelder selvsagt for svært mye film som ikke er amerikansk, men banalt nok skjønner jeg også hva de sier, uten av filmen ødelegges av elendig dubbing.
Med denne settingen dytter jeg en plate fra australsk filmproduksjon og regissøren Dean Murphy inn i spilleren. Filmen heter Muggers, og skriptet var opprinnelig tenkt til en politisk film med forfallet i britisk helsevesen og kutt i kostnader til utdanning av helsepersonell som tema.
To unge medisinstudenter, Brad (Matt Day) og Gregor (Jason Barry) er ikke bare kronisk blakke men har til og med maktet å havne i klørne på en halvpsykopatisk lånehai. I tillegg har de ikke selvdisplin til å bestå en eneste eksamen og blir også truet med utkastelse om de ikke består samtlige fag. Mens Brad har skjulte talenter som kirurg, er Gregor mer opptatt av damer og golf. Pengesituasjonen tvinger dem imidlertid til å sørge for utradisjonelle inntektskilder, og når en mulighet praktisk talt detter ned i hodet på dem, er de inne i en lyssky bransje som handler med transplanterbare organer fra mennesker.
For å si det rett ut, så ble jeg skuffet. Veldig skuffet. Dette skal visstnok være en svart komedie, men for meg blir den bare morbid og lite morsom. Vel, jeg lo hele tre ganger i løpet av filmens knappe 93 minutter, og trakk vel på smilebåndet enda et par ganger, men å kalle dette en komedie blir litt mislykket. Regissøren, eller er det manuset, tar snarveier etter min mening. Stuntet med å hente den fordrukne og støyete naboen ut fra sin private fest, operere ut nyren under milde protester fra eieren, for så å sy sammen såret og sende fyren tilbake igjen – uten at vedkommende merker noen ting, er litt drøyt. Drøyt synes jeg også det er når det ser ut som om hygiene og bakterier ikke er et særlig stort problem for organer som spretter rund omring og allikevel blir omsatt til skyhøye priser. Det hjelper heller ikke at filmen er forutsigbar stort sett fra A til Å - slutten er ikke akkurat noen kjempeoverraskelse.
Matt Day finner vi igjen på rollelistene til Muriel’s Bryllup (1994) og tv-serien Water Rats (1996). Jason Barry er vel mest kjent som iren fra Titanic. Begge relativt greie skuespillere, men i denne filmen faller de totalt igjennom. Karakterene de spiller er dimensjonsløse og lite interessante. Det virker nesten som om skuespillerne selv ikke tror på dem en gang.
Teknisk er det ikke så mye å si på filmen. Bildet er i 16:9 letterbox og er av god kvalitet gjennom hele filmen uten merkbare uregelmessigheter. Lyden er i Dolby Surround, og det er for så vidt greit, men valg og tilpasning av filmmusikk burde kanskje vært innom minst en person begavet på området før release. Av ekstra DVD-snadder er det heller ikke så mye: tekster på de skandinaviske språk og biografier om skuespillerne samt en trailer og scenevalg i 20 kapitler, står i beste fall til en G.
Lite interessant å hente her altså. Hele greia kan vel best karakteriseres som middels tidtrøyte, og det er vel eneste grunnen til at jeg ikke leverer ut slutten i neste setning.