Utgivelsen: 
Cold Mountain (2003)
The heart will not heal.
Fotogalleri
I utgangspunktet elsker jeg historiske filmer, der en eller annen dramatisk periode i verdenshistorien blir satt som bakgrunn for store menneskelige drama. Storslåtte epos som Braveheart, Danser med ulver og Gladiator føyer seg inn i rekken. Cold Mountain har i bunn og grunn det som trengs for å skape en stor episk filmopplevelse, med borgerkrigen i USA som bakteppe for store menneskelige tragedier.
Historien har mange karakterer, men hovedrollene består av Inman (Jude Law) og Ada (Nicole Kidman). De to er så vidt blitt kjent med hverandre før Inman reiser for å kjempe for Sørstatene i det de tror blir en kort og effektiv krig. Som vi alle vet ble krigen en langvarig affære. Inman blir værende lenge ved fronten, og klarer til slutt ikke mer. Han rømmer fra et feltsykehus etter at han blir skutt i halsen, nå vil han tilbake til sin elskede.
Ada på sin side bor med sin far, presten (Donald Sutherland), men han dør tidlig i filmen og overlater hele den store gården til byjenten Ada. Gården forfaller og Ada synker lenger og lenger inn i seg selv i sitt savn etter Inman og faren. Nabokonen Sally ansetter Ruby (Renée Zellweger) for å hjelpe Ada å få sving på gården igjen. Ruby er en skikkelig landsens jente som ikke redd for å ta i et tak.
Slik går filmen sin gang. Inman reiser hjem til fots, noe som er en lang og farefull ferd. Han møter mange mennesker på sin veg, noen hjelpsomme, andre direkte til hinder for ham. Ada og Ruby involveres også i andre menneskers liv. Da borgerkrigen begynte tok den lokale landeieren Captain Teague lover i sine egne hender og dannet et Hjemmevern som skulle hindre at soldater deserterte og reiste hjem til gårdene sine. Nabokvinnen Sally mister både sine sønner og sin mann for Teagues brutale bande. Teague har en skjult agenda, han ønsker å overta gården til Ada. Ada tar seg av Sally etter det umenneskelige hun gikk gjennom.
Slik involverer både Inman og Ada seg i mennesker de møter på, her er nok materiale til å lage en lang tv-serie. Disse småhistoriene tar fokus vekk fra hovedhandlingen, nemlig Inmans reise tilbake til Ada, men på en annen side så er de filmens sterke side. Inmans reise blir aldri spennende nok i seg selv, han er ikke en karakter som er god nok til å bære en hel film. Det samme gjelder Ada, hun har heller ikke nok å fare med. All honnør til Jude Law og Nicole Kidman, de gjør begge en akseptabel jobb, men de har ikke fått mye å arbeide med. De skal stort sett lengte etter hverandre i 148 minutter. Dette trekker mye ned på den totale opplevelsen.
Fjellet Cold Mountain står som et symbol for alt Inman lengter etter, hans kjærlighet etter Ada, hans lengten etter hjembyen som blir så vakkert skildret i begynnelser av filmen. Fjellet skulle også vise seg å bli hans bane. Et mektig symbol som går igjen gjennom hele filmen.
Mange gode skuespillere ned til de minste roller gir filmen økt troverdighet, men spesielt god er Renée Zellweger som Ruby, hun spiller fletta av Nicole Kidman i denne filmen, noe som gav henne en velfortjent Oscar for beste bi-rolle. Natalie Portman er også god som en ung kvinne Inman møter på.
Musikken til franske Gabriel Yared må også nevnes. Det er lenge siden jeg har hørt fra ham, etter at han komponerte et av mine favoritt soundtrack, nemlig til den franske filmen Betty Blue 37.2° Le Matin. Musikken hans er rolig og lavmælt og understreker det fantastiske landskapet filmen utspiller seg i. Anthony Minghella har et nydelig visuelt språk, han liker å utnytte naturen for alt den er verdt som kulisse. Mange av bildene og stemningene i Cold Mountain er virkelig en nytelse å se på, og tar noe av oppmerksomheten bort fra den som tidligere nevnt litt kjedelige historien. Minghella har noe av det samme problemet i The English Patient, en nydelig fotografert film med fantastisk musikk, men historien blir aldri mer en middels interessant. Men for all del: folk går mann av huse for å se dem, så han treffer noen strenger i sitt publikum, bare ikke i meg.
Teknisk
Bilde og lyd er helt akseptabelt, men skal man være skikkelig kritisk så er himmelen ørlite grann kornete av og til, men dette er flisespikkeri. Bildet er godt, og det samme med lyden. Musikken kommer godt frem i all sin prakt, og lydeffektene fra slagscenen i begynnelsen av filmen kommer fra alle kanter, akkurat slik det skal.
Det er en rimelig uinteressant utgivelse dette her. Ekstramaterialet består av noen slettede scener, og ingenting mer. Noen av scenene er veldig bra, andre skjønner jeg godt at de kuttet. De tilfører ingenting. Kvaliteten på disse er heller ikke til å skryte av. Lyden og bildet er mye dårligere enn selve filmen.
Dette er en trend vi har sett i det norske DVD-markedet som vi ikke liker. Master And Commander og Passion of the Christ led samme skjebne. Slike storfilmer skriker etter å bli gitt ut skikkelig og ikke bare bli dumpet ut på markedet til spottpris av store butikkjeder. Dette gjelder ikke bare én distributør, men opptil flere. De tidligere nevnte titler er på forskjellig distributør, SF Norge og Scanbox. Med Cold Mountain har Buena Vista blitt med i gjengen. DVD har en enorm styrke som må utnyttes hver eneste gang det kommer en storfilm på markedet. Dette er tross alt en film som var nominert til syv Oscar.
En så stor og profilert utgivelse som dette skal ha minst en dokumentarfilm, og aller helst et kommentarspor.
Dette er for dårlig, en typisk leiefilm.