Utgivelsen: 
Game of Thrones - Sesong 1 (2011)
Knallhard og tung kvalitet
Noen og enhver kan sette pris på en god, frodig og velfortalt historie med brå og spennende vrier, eminent filmet og med et oppbud av kvalitetsskuespillere i storform.
Vi befinner oss i en fantasiversjon av middelalderen, i De syv kongeriker. Det er et hardt landskap med en nådeløs natur og innbyggerne er preget av dette. De er harde og seige og tyr lett til vold. Eddard Stark (Sean Bean) er fornøyd med å herske over sin kjølige lille provins, men når hans gamle venn, kong Robert, rekrutterer ham til hoffet må han stille opp. Allerede før følget er fremme i hovedstaden står den edelmodige Stark til halsen i korrupsjon, ondskap, intrigemakeri og maktspill. Og mord. Flere og flere mord. Samtidig ser det ut til at en ny vinter er på vei, og i dette landet kan en vinter lett vare i mange år. Utenfor den høye muren i nord skraper ville stammer på inngangene, for det er noe enda verre enn blodtørstige mennesker på ferde.
Dette er bare litt av hva denne frodige serien rekker å omfatte. Enda er det gjort grove hugg i det litterære grunnlaget, men siden forfatteren George R R Martin er medprodusent her, får man anta at han har fått uttale seg om hva som skulle kuttes og endres. Vi mer enn aner at mye er redigert vekk, men likevel fremstår seriens univers som helhetlig og filmatiseringen har ikke det springende preget som ofte kommer når man forsøker å presse inn for mye.
HBO klarer nesten egenhendig å rettferdiggjøre de svære fjernsynsapparatene så mange av oss har gått til innkjøp av. Helt alene klarte de å fornye gangstergenren og westerngenren, de gjorde hederlige forsøk på å relansere romersk historie på TV og den groteske og spennende Carnivàle sluttet før noen klarte å finne en bås til den. Nå kunne de muligens ha roet helt ned og latt superserien Boardwalk Empire regjere TV-skjermene, men i stedet har de altså investert en kolossal mengde penger og kreativitet for å levendegjøre George R R Martins A Song of Fire and Ice. Bokserien kom til i den store fantasy-boomen på nittitallet, en genre jeg slet litt med å forholde meg til, mest på grunn av det nesten religiøse engasjementet fra folk som fulgte hver sin serie. I løpet av årene som har gått har Martins serie vist seg som en av de mest levedyktige, noe jeg tror skyldes forfatterens evne til å skape gode karakterer.
Det er nemlig ikke bare sort-hvite dramapersonligheter vi møter. Selv om selve genren gjør det nødvendig å utpeke noen representanter for det onde og noen for det gode, er det ingen som er bare onde eller bare gode. Edelmodige Stark er for eksempel en selvrettferdig og ikke noen videre dyp mann. Han vil at alt skal bli bra for flest mulig mennesker, men hans firkantede oppfatning av hva som er rett kommer stadig i veien for ham og gjør ham lett å lure. Dvergen Tyrion er muligens en kynisk livsnyter, desperat oppsatt på å kompensere for både sitt handicap og forakten han ofte møtes med. Men hans bitende vidd er også ladet av selvironi og han er den første til å se sin egen narraktighet og begrensninger. Flere ganger viser han at han besitter mer empati enn selv de mest edelmodige heltene, men skjebnen har plassert ham blant historiens skurker. Tyrion kommer selv med et småfilosofisk foredrag om hvordan tilfeldighetene kan avgjøre hele livsløpet ditt, og det handler nok om mer enn bare at han selv har et sjeldent handicap samtidig som han er født inn i landet rikeste familie.
Mens effektene i Game of Thrones er så gode at de enkelte bilder bare må fryses og studeres som de skjønne/stygge/spennende/vakre tablåene de er, så er det passende nok skuespillerne som blir stående i sentrum. Det er dialoger og handlinger som driver denne serien, ikke de flotte naturbildene eller de besettende fine CGI-effektene. Sean Bean som Stark er et ganske selvfølgelig valg, men ikke kjedelig for det. Bean er en fabelaktig karakterskuespiller, og at han ikke ble en større helt på det store lerretet, har jeg aldri helt forstått. Småvokste Peter Dinklage må nok finne seg i å bli typecast som dverg, men det er leit, for han har et enormt bredt register i tillegg til dybde. Ellers har jeg lett og lett, men jeg klarer ikke å finne noen dårlige aktører her. Av og til er dialogen heller stiv, men det er da skuespillerne får vise at de klarer å spille "gjennom" de høytidelige og gammeldagse liksom-shakespearske replikkene.
Serien har fått noe pepper på grunn av tilløp til såpeopera. Helt ærlig, så synes jeg at plottene i de fleste fantasyfortellinger er veldig likt såpeopera. Melodrama med onde kvinnfolk og blodig forræderi er hovedbestanddelene i begge genre. Game of Thrones inneholder imidlertid mer dybde og flere bunner enn i de fleste slike fortellinger, og det typiske HBO-preget av råskap med smak av menneskelig realisme gir serien enda mer egenart. Det er dessuten ekstra kult med alt i én boks, for spenningen ved slutten av hver episode ville ellers ikke vært til å holde ut. Jeg slukte hele serien på to dager.
Teknisk
Bildet lider aldri så lite i scener med dårlig lys, men i 99 % av tiden er det skarpt og fint med gode farger, fine kontraster og det sorte er veldig sort. Lyden er perfekt hele tiden, flott bruk av alle høyttalere og spiller ellers over hele registeret fra dumpe basstrommer til vislende vindkast.
Ekstrastoffet består for det meste av det man ikke fikk plass til fra bøkene. Noe av det er faktisk helt essensielt for å få oversikten over historien og det enorme persongalleriet. Noen gode making of-sekvenser er det imidlertid også blitt plass til, samt kommentarer og løpende dokumentarer inne i episodene. Masse av dette er bare mat for sprø fans og ingenting for oss normale. Det er dog hyggelig gjort, det å lage ekstrastoff for sprø fans.