Utgivelsen: 
Halo: Nightfall (2014)
Sitrende kjedsomhet
En film-tie in til spilleserien Halo, egentlig et knippe tv- eller nettfilmer. Uansett hva det er, fremstår det bare som enda et komplett mislykket forsøk på å overføre spillspenning til film.
Altså, for 100 000 år siden... La oss droppe backstoryen til Halo-universet og heller hoppe frem til det vesentlige. Noen aliens har utløst et eksperimentelt våpen på en av jordas kolonier i det ytre rom. En gruppe soldater med Locke (Mike Colter) og oberst Aiken (Steve Waddington) i spissen reiser ut for å hindre fienden i å lage flere våpen. De møter på fremmedartede, skumle monstre og får problemer. De er tungt bevæpnet og...
...det spiller ingen rolle. For det vi får er en fryktelig, fryktelig trist versjon av Pitch Black. Bare uten noen interessante rollefigurer, uten noen gode skuespillere, uten action, uten noen gode effekter og absolutt, fullstendig og totalt uten spenning.
Dette er noe av det verste jeg har sett og Ridley Scott er executive producer, visstnok med planer om å utvikle dette til en selvstendig tv-serie. Jeg er nødt til å konkludere med at Scott - mannen som ga oss klassiker på klassiker fra 1970-tallet og helt opp til 00-tallet - nå er vår fiende. Han vil oss vondt. Jeg antar det har noe å gjøre med den kjølige mottakelsen Promethus fikk, iallfall har han et eller annet han vil hevne seg på menneskeheten for.
Man skal ikke forlange så mye av en sånn type film som dette, det er jeg inneforstått med. Men jeg synes man kan forlange litt visuelt snadder. Filmen er dels laget i et grustak, dels med CGI og sistnevnte burde kunne by på noen flotte bilder. Men nei. Effektene ligger på et slags nittitallsnivå, men den gangen var man klar over begrensingene og sparte på datagrafikken. Her pøses det på, aliens som ser ut som om de er limt på et prospektkort, fremtidsbyer som ser ut som om de er kopiert og innlimt etter et hastig billedsøk på google og verdens mest uekte ormemonstre. Disse monstrene har ingen respekt for verken perspektiv, bakgrunn eller underlag, der de sleiper seg oppå bildene av et kjedelig grustak. Ja, til og med som grustak betraktet, er det i overkant kjedelig. Det var bedre sci-fi-effekter på Brødrene Dal og spektralsteinene.
Alt dette tatt i betraktning virker filmens mange andre stupiditeter som nesten alt som sies, forklares og gjøres som noe temmelig underordnet. Men jeg må få lov til å nevne draktene og spesielt hjelmene som soldatene bruker. De har ikke bruk for drakter eller hjelmer viser det seg når de ble for tungvinte å filme, men det lar vi være nå. Disse hjelmene er designet med lys innenfor glassvisiret. For oss er det ganske praktisk, siden vi får ansiktene opplyst og ser hvem som er hvem. Men hvordan i all verden er det meningen at de skal kunne se noe på den andre siden av det opplyste glasset?
Filmen er forøvrig dårlig spilt også. Det er den typen patosfylt overspill smekkfullt av forklarende dialog som muligens egner seg som cut scenes i et dataspill, men det er en lidelse å se på dette i over halvannen time.
Bruk heller tiden på for eksempel å spille Halo.
Teknisk
Dårlige bilder, og det er mest sannsynlig råmaterialet sin skyld. Så billig som produksjonen og effektene er, ville det vært umulig å få dette til å se bra ut. Lyden serveres blant annet i DTS-HD 7.1, men det er ikke mange lydeffekter på filmen som trenger et slikt format. Tonnevis av ekstrastoff, et titalls features, tre kvarter med bortklipte og alternative scener og mye annet man kan kaste bort enda mer tid på.