Utgivelsen: 
To dager, en natt (2014)
Marion Cotillard i en av sine sterkeste roller
Sosialrealisme i moderne drakt, med et fantastisk skuespillerensemble som klarer å gi liv til vanskeligstilte mennesker vi alle kjenner igjen.
Fotogalleri
Svært mange europeere har slitt tungt etter finanskrisen i 2008, og denne filmen setter problemet på agendaen på forbilledlig vis. Vi følger en ung familie, hvor moren i familien (Marion Cotillard) har vært syk og som en følge av dette står i fare for å miste jobben. Hvis hun får sine medarbeidere til å gi fra seg bonusen sin, beholder hun jobben. Hennes kamp – som er både ydmykende og tung – er vond å bevitne, da dette er ting som foregår i vårt eget nabolag. To dager, en natt er en sterk, sosialrealistisk film som bergtar og smerter.
Det er nok dessverre slik at vi som bor i verdens rikeste land ikke helt forstår hvor mange som sliter, og hvor hardt de sliter. Dette er den nye hverdagen for alt for mange. Hver dag er en kamp om å overleve, og arbeidsløsheten og mangelfull lønnsomhet har ført mange inn i dyp, sosial nedgang. Familien denne filmen er sentrert rundt er en slik en. Som sagt følger vi i hovedsak Sandra – for øvrig nydelig portrettert av Cotillard – som urettmessig havner i et stort dilemma. Hun har vært syk, og derfor bruker bedriften hun er ansatt i dette som et påskudd for å få henne sparket. Den eneste måten hun kan få tilbake jobben på, er om et flertall av hennes medarbeidere sier fra seg en bonus på 1000 euro. Kommer de til å gjøre det? Dette er det store spenningsmomentet i filmen.
For å kunne overtale medarbeiderne er Sandra nødt til å foreta en reise av det ubehagelige slaget. Å komme krypende på sine knær for å be om nåde er forbundet med tigging, altså de som står lavest i samfunnet. Ved at hun er nødt til å gjøre dette, gir hun de fortapte et troverdig ansikt. Hun er så sympatisk og sterk, men samtidig så svak. Fantastisk skuespill og et gripende manus gjør denne stillfarende filmen til et vemodig blikk på vår samtid i det postmoderne Europa. Man skal være rimelig kald for ikke å la seg påvirke. Dette er skjebnen til millioner av mennesker, de har ingen fremtid.
Sandra, som er filmens bærende element, gir et innblikk i to av de største tabuene som fortsatt finnes i vesten. Som jeg har vært inne på er fattigdommen den ene, men på den andre siden har vi psykisk helse. Det er fortsatt vanskelig å snakke om slike utfordringer, og man ser tydelig gjennom Sandra hva dette fører til. Hun er i ferd med å miste alt på grunn av det ikke er plass for mennesker som sliter psykisk. Sandra er en kvinne vi alle kjenner, og gjenkjenneligheten tilfører en ekstra dimensjon til filmen. Her har man ikke tatt i bruk «juks» for å skape en skikkelse som ikke finnes i virkeligheten. Dette minner publikum om at dette kan skje deg, ingen er sikker på hvordan fremtiden kommer til å bli.
To dager, en natt er en usedvanlig sterk og viktig film. Godt drama, flotte kulisser og enorme skuespillerprestasjoner i alle roller er med på å skape et av de beste europeiske drama i fjor. Filmen høres kanskje litt vel dyster ut, og ja, den er veldig mørk. Likevel viser den at det finnes håp, både gjennom menneskers iboende ønske om å gjøre andre godt, men også om bedre tider. En reise inn i mørket leder ut i lyset. To dager, en natt er kort sagt et sterkt drama med uhyre viktig relevans til tiden vi lever i.
Teknisk
Helt greit bilde, og god lyd, selv om dette strengt talt ikke er en film med et avansert lydspor. Ikke noe ekstramateriale.