Utgivelsen: 
South Park - Sesong 8 (2004)
Smakløst, grenseløst og fortsatt friskt
Med sju sesonger bak seg gir Trey Parker og Matt Stone seg i kast med den åttende, attpåtil parallelt med innspillingen av Team America. Det må ha vært tøft, men det vises sjelden.
Det hadde nesten vært lov å vise svakhetstegn etter så mange sesonger, men det er bare to negative ting å si om sesong åtte. Det ene er at det mangler enkeltepisoder som rekker helt til himmels, slik man har sett det i andre sesonger. Dette kan skyldes at standarden er blitt så høy. Det andre ankepunktet mitt er at det er litt vel lett å se gjennom volden, slibrighetene og galskapene og helt frem til Stone og Parkers politisk ukorrekte moral. Skjønt jeg vet ikke sikkert om det egentlig er en svakhet eller om de bare viser større evne til å få frem budskapene sine.
Iallfall kan de by på en ny runde med skadefro brutal-komedie og de setter ingen grenser for seg selv annet enn at det skal være treffsikkert og morsomt. De har så visst ingen hemninger når det gjelder hjerteløse parodier på kjente mennesker. I kommentarene nevner de tretthet og dårlig tid, men en av de episodene som de selv var minst fornøyde med var "Passion of the Jew", og det er en av favorittene mine denne sesongen. Mel Gibsons selvhøytidelige og sadistiske Jesus-film blir grundig latterliggjort, men ikke på langt nær så grundig som den jødehatende, sinnssyke skuespilleren selv blir latterliggjort. Gibson kan skylde på fylla så mye han vil, men de fleste jeg kjenner kan drikke mye alkohol uten å gi seg til verken å kjøre i fylla eller lire av seg rasistisk vås. Han fortjener styggere parodier enn dette. Parker og Stone er også av den oppfatning at Paris Hilton er motbydelig og fysisk utiltrekkende, og sesongens – kanskje seriens - desidert mest grisete episode lager kostelig satire på den meningsløse kjendisstatusen hun nøt for fire år siden. Michael Jackson-parodien i The Jeffersons er overrumplende god, og de unngår behendig alle forventede utfall og gager og tar overhodet ikke standpunkt til om Jackson var skyldig i noe kriminelt.
Beklageligvis henfaller duoen til rutine i episoder om innvandring fra fremtiden, en altfor åpenbar metafor til arbeidsinnvandring fra Sør- og Mellom-Amerika, om valget mellom to like ekle skolelagsmaskoter, en like soleklar metafor til Bush-Kerry-valget og den underlige konsumerparodien der South parks innbyggere blir besatte når en billigbutikk-kjede åpner avdeling i byen deres. Alle disse episodene er mettet av gode enkelt-gager, men selv om fremstillingene er originale, har de ikke noe originalt å formidle i den viktige subteksten.
Derimot avslutter de sesongen med en ufattelig rå, blodig, tabusprengende og sinnssyk juleepisode, "Woodland Critter Christmas". Det hopper fra idyllisk Disney-stemning til ond satanisme i løpet av sekunder, og man må bare gi seg over for kreativiteten, frekkheten og den kolossale friheten de har til å fortelle hvilken som helst historie som farer gjennom de depraverte hodene deres.
Teknisk
Mye det samme som før. Bildene er som de var på TV, lyden likeså og den kunne vært bedre. Ekstrastoffet består fortsatt bare av de fire-fem minutter lange kommentarene på hver episode, og disse er fortsatt sterke og vittige.