Utgivelsen: 
South Park - Sesong 7 (2003)
Tour-de-force
Litt trist nyutgivelse av den mest voksne og mest barnslige av alle animasjonsserier. Men innholdet er iallfall pure gullet.
Fotogalleri
Sju år inn i serien virker det fortsatt som om herrene Trey Parker og Matt Stone disponerer et overflødighetshorn av ideer og temaer og overrumpler gang på gang med uventede vinklinger, originale gager og en og annen litt forutsigbar, men veldig tilfredsstillende historie.
Den første episoden er en slik, men selv om påfunnet om at jordkloden i virkeligheten er et eneste galaktisk realityshow (noe som skal forklare alle konfliktene våre) fort går i et forventet spor, er episoden tungt lastet med frekke gager. Så tar det av i en rå og blodig retning med Krazy Kripples, der handicappede Timmy og Jimmy ved en misforståelse finner tilhørighet i den kriminelle gategjengen Crips. Herfra holder det hele seg på et skyhøyt nivå, og det er vanskelig å finne favoritter fordi hver episode står så fjellstøtt.
Parker og Stone utmerker seg pussig nok med en evne til å inngå kompromisser som ikke akkurat er forventet fra så tunglabbete serieskapere. De klarer merkelig nok å få både fredsdemonstranter og krigerske patrioter til å fremstå som like rasjonelle, samtidig som de aper med krigshisseri og misbruk av ytringsfrihet. De latterliggjør den såkalte ”metroseksuelle” moten på en måte som viser stor respekt for homofile subkulturer og episoden som langt på vei handler om mormonenes temmelig tåpelige mytologi ender som et angrep på ikke-mormonenes religiøse intoleranse og stupide naivitet.
Det faller litt av i helt greie, men noe rutinepregede episoder som Grey Dawn, der livsfarlige pensjonister erobrer byen og It’s Christmas In Canada som er en resirkulering av utslitte gamle skyteskiver som kanadiere og Saddam. Men vi får også en frydefullt psykopatisk og manipulerende Cartman som går til ytterligheter for gratis meksikansk mat i Casa Bonita og en fantastisk raljering over anti-røykere og især Rob Reiner i Butt Out.
Episoden Raisins er for en stor del en harselering over puppe-restaurantene Hooters som jeg ikke har noe videre forhold til. Men parallelt opplever Stan avvisning og kjærlighetssorg på en måte de fleste av oss burde ha et forhold til, skildret med overraskende mye varme. Episoden inneholder dessuten et par av de aller morsomste gagene i en ellers fremragende sesong.
Hvis du bare vil ha littegrann South Park i huset, er dette en av sesongene du skal ha.
Teknisk
Jeg håper disse nyutgivelsene skal selges billig, for de har noe billig over hele seg, helt fra de ekle, uniformerte boksene serien nå selges i. Det er ikke gjort noe med de fra før svake bildene, i tillegg er lyden fortsatt kjedelig mikset og inneholder til og med pipelyder over hvert eneste ”fuck”.
Det verste er likevel at Parker og Stones morsomme minikommentarer er fjernet. Jeg savnet dem veldig på flere av episodene, og de pleide å være en grunn i seg selv til å kjøpe serien på DVD.