Utgivelsen: 
The Fault in Our Stars - Faen Ta Skjebnen [Extended Edition] (2014)
«Tear jerker» på grensen til det spekulative
Usedvanlig vond skildring av unge menneskers sykdom og lidelser, ispedd en liten dose romantikk og håp.
Det finnes fremdeles tema som er tabu å ta opp på film. Sex og vold er eksempler på tabuer som ikke lenger er veldig kontroversielle, og som få hever øyenbryn over. Til og med vonde tema som pedofili og overgrep er stuerene tema for moderne film. Det er nesten litt rart at kreftsykdom er ett av de siste tabuene svært få har dristet seg ut på å formidle i filmmediet. Samtidig kan man også forstå. Kreftsykdom er en fæl sykdom som svært mange har kjennskap til, og som nesten utelukkende forbindes med elendighet og lidelse. Skal man fortelle en krefthistorie, er det lett å tråkke feil. The Fault in Our Stars – eller Faen ta skjebnen som den heter på norsk – forteller historien om to unge mennesker som begge er rammet av kreft. Dette har blitt både en vond og vakker fortelling om hvordan skjebnen rammer hardt og urettferdig.
Tidlig i filmen proklameres det at dette ikke er en vanlig kjærlighetshistorie, og jammen stemmer dette. Vel, både og. Formelen filmen er laget ut fra er ganske standard, og det finnes ikke så mange overraskelsesmomenter. Ikke blir man overrasket hvordan den ender heller, men det er ikke dette som er det vesentlige i denne sammenhengen. Det viktigste poenget er tematikken, og hvordan vi mennesker forholder oss til sykdom og døden. Man kan ikke si annet enn at det er spenstig å lage en film som til de grader er følelsesmessig vond og se på. Dette er filmens styrke – samtidig som det også er et ankepunkt.
På den positive siden må man trekke frem at historien klarer å formidle at i all elendighet finnes det håp – i hvert fall litt. Uansett hvor vanskelig ting kan virke, må man ikke gi opp. Dette er en fin moral, og sikkert et viktig poeng for de som har erfart sykdom og tap, men også de som ikke har opplevd det på nært hold. På den negative siden er man nødt til å stille seg kritisk til den utstrakte bruken av det som grenser mot å være spekulative fremstillinger av tristesse og menneskelig lidelse. Det er et billig virkemiddel å vise en uendelig rekke av nærbilder av mennesker som stirrer døden i hvitøyet. Lite overlates til fantasien, og man får lidelse servert på et sølvfat. Uten tvil er dette effektivt, men særlig kløktig er det ikke. Av minneverdige filmer som tar for seg vonde tema, er det gjennomgående at man bruker litt mer sobre og subtile virkemidler.
Faen ta skjebnen har mange flotte øyeblikk. Den griper tak i deg, og smertene og gledene blir nesten opplevd som fysiske på egen kropp. På reisen gjennom opp- og nedturer knyttes man effektivt til karakterene, som er troverdig og sterkt skildret av flotte skuespillere. Gjennomgående veksler man mellom over- og underfortelling, og det kler filmen. Man burde dog ha funnet plass til mer humor, for alvoret legger seg som et teppe over alle scenene, selv de som viser glimt av håp.
Selv om dette har blitt en fin film, kunne man ha gitt større rom for håp. Med over to timer i spilletid, er det tungt å fordøye så mye lidelse. Filmen fungerer som en katalysator for revurdering av det man selv har, men samtidig er filmen så vond at det overhode ikke frister å se den igjen. Kjærlighetshistorien drukner til tider i mørket, og dette er definitivt ikke en film man bør se på en dårlig dag. Når man har laget en film som er litt forutsigbar og såpass vond, blir det vanskelig å sette veldig pris på den. Fordi den føles ekte, er det heller ikke mulig å mislike den. Faen ta skjebnen er både hjertevarmende og hjerteknusende.
Teknisk
Lyd og bilde er mer enn godkjent, uten noen nevneverdige mangler. Bonusmaterialet er på det jevne, uten særlig substans.