Utgivelsen: 
Max Payne (2008)
Ikke denne gangen heller
Det virker utrolig lett å lage film av et moderne dataspill, hypervisuelle og actiontunge som de er. Likevel har det fortsatt ikke lyktes, og Max Payne viser om ikke annet at det ikke er så lett som det ser ut.
Se filmklipp
Max Payne tror ikke på himmelen. Han tror på smerte. Frykt. Døden. Mark Wahlberg spiller ikke noen munter helt, akkurat, en utbrent politimann som er besatt av de meningsløse mordene på sin familie. Endelig finner han et ferskt spor i saken, og går i gang med en voldsom og morderisk etterforskning som – selv uten alle de spektakulære nedskytingene – i beste fall kan beskrives som eksentrisk.
Dataspill fordrer action, og i de senere årene har vi også blitt bortskjemte med plot og sammenhenger. Max Payne kunne også fremvise en helt suveren stemning, en karikert tegneserieversjon av film noir på sitt aller mørkeste. Dessverre lar det seg ikke overføre til filmmediet, formen for innlevelse er en helt annet i et spill og når man ser filmen får man snarere en følelse av å se på mens noen andre spiller seg gjennom et dataspill.
Estetisk sett er filmen også pur spill, og bilde for overdrevne datagenererte bilde er det i og for seg stilig å se på, men det flyter og kommuniserer ikke slik en film skal gjøre. Hver gang kamera sveipet over nok et stilfullt opplyst tablå, føltes det som en cut-scene fra dataspillet og jeg bare ventet på å få overta kontrollene selv.
Verst av alt, filmen er kjedelig. Det var gøy å ”være” Max noen hektiske og skumle kvelder, men han er ikke like tøff å se på. Plottet som var så bra på dataskjermen virker søkt og gammeldags på film, og det hjelper ikke det spor at handlingen er betydelig forenklet. For at filmen i det hele tatt skulle fungere på egne bein, ble det også nødvendig med en lang forklarende innledning med minimalt med action. Når man så legger til at actionsekvensene er underlegen planking av Matrix-filmene, er det lite igjen å glede seg over.
Kan vi være så inderlig snille å få slippe spillefilmversjoner av Grand Theft Auto-spillene? Please?
Bildet
Som ren teknikk, estetikk og effektmakeri fungerer filmen som forventet bra. Ikke et eneste problem å spore med bildet, selv om hele filmen er preget av sparsom belysning eller forvrengte farger.
Lyden
Et fyrverkeri av et lydspor i ekstremt velutnyttet DTS HD. Dialog, skudd, klikk og smell fra sluttstykker, avsindige brøl og skyggeaktige mareritteffekter i en miks man bare sjelden hører maken til. Snedig og effektiv bruk av alle høyttalere gjør filmen til en lydmessig nytelse.
Bonus
Et vittig og underholdende kommentarspor viser at iallfall filmskaperne morer seg, noen vellagede, men langtekkelige featurettes, bilde i bilde kommentarer på effekter med mer og en digital kopi for lett overføring til bærbar avspiller. Alt som skal være der, og ikke så mye at det ble slitsomt.