Utgivelsen: 
Jurassic World (2015)
Krypto-remake
Filmen viser hyppig til den forrige trilogien, først og fremst til den smått legendariske førstefilmen. Men ikke la deg lure, dette er en reboot og praktisk talt en remake, bare med bedre effekter og mindre sjarm.
Den skumle øya der det døde masse folk i den forrige trilogien, huser nå en storslagen opplevelsespark med mange tusen besøkende hver dag. For å imøtekomme publikums krav om stadig større sensasjoner har oppfinnsomme vitenskapsmenn avlet frem en helt ny type monsterdino. Jeg tror ikke jeg avslører for mye når jeg forteller at dyret sliter seg løs. I sentrum for handlingen treffer vi to unge gutter, en vaskeekte actionhelt og den sexy direktørdamen som blir forelsket i ham. Litt i utkanten, slemminger som vil gjøre slemme ting for å tjene slemme penger. Ingen av disse har noe som tilnærmelsesvis likner på en virkelig personlighet eller engang en original filmpersonlighet.
Som i den første filmen, pøses det på med pseudovitenskap, men det viser seg fort at dette var mye lettere å kjøpe fra den vennlige Richard Attenborough. Jeg lot det meste bare passere uten å reflektere over hvordan man setter sammen levende vesener med like stor letthet som man bygger lego. Sant å si undret jeg meg mer over hvordan denne parken kunne tjene penger. Infrastrukturen er overveldende og komplisert, det må koste unevnelige summer å ha hele grupper med genetikere fast ansatt. I tillegg til en flåte helikoptere og en privat hær (en inkompetent hær, riktignok, men neppe gratis), et vell av kjøretøyer både for gjester og ansatte, noen av dem imponerende resultater av cutting edge teknologi - for ikke å snakke om logistikkproblemene. På én dag kommer det over 20 000 gjester, som fraktes på egne, luksuriøse båter ut til øya. Der ute klarer på mirakuløst vis eierne av parken å tjene penger på familier og prisnivået ligger på «seven dollar sodas». Jeg ville tro at de trengte å selge tusendollarsbrus til samtlige 20 000 for å holde dette gående. Dette med å spleise noen forhistoriske dyr og noen frosker sammen til et nytt monster, virker som peanøtter i forhold.
Filmen er som nevnt mer en reboot og en remake enn fjerde del av franchise’en. Handlingen følger i grove trekk handlingen fra den første filmen, og Hollywood antar at forbedret CGI veier opp for at både stjerneskuespillere og stjerneregissøren fra den opprinnelige suksessen mangler. Dette er beklageligvis feil. CGI’en er nok objektivt forbedret, men etter mer enn tjue år med den slags effekter har vi blitt vant til å se de rareste ting. Det vi trenger er rett og slett stjerneskuespillere, stjerneregissør og ikke minst en stjerneskribent til å skrive en ny, overraskende handling. Vi får bare kald kompetanse. Colin Trevorrow er en dyktig nok regissør, og klarer å lage driv nok i actrionsekvensene til et halvhjertet terningkast fire. Alle rollefigurene er klisjéer så forslitte at jeg fikk en merkelig åttitallsstemning mens jeg så på. Til og med de to unge og ulike brødrene som opplever å komme nærmere hverandre når faren truer, er så velkjente at jeg synes synd på skuespillerne.
For det er i og for seg ingen feil på skuespillerne, men de får bare guttebokhumor og mer eller mindre forklarende dialog å fremføre, ingen har personlighet, forhistorie eller dybde. Eller bredde for den del, de har alle klare og begrensede funksjoner i fortellingen.
Til tross for en del ubeskjemmet publikumsfrieri i form av hyppige referanser til Spielbergs trendsettende klassiker, dreier det seg bare om sette i gang hjulene på nytt. Nye generasjoner skal kjøpe merchandise. For å få pengene til å rulle inn, må det et noenlunde ordentlig produkt til og det har man da også prestert. Men filmselskapet har ikke tatt en eneste sjanse, de har spilt så safe at de i all frekkhet bare har snudd manusbunken og startet på nytt.
Teknisk
Det er ikke et perfekt bilde, her er mye pikselering og kantforsterking. Dette er ikke overføringens skyld, tror jeg, det er antakeligvis resultatet av en usedvanlig digital film. Lyden er fin og formidler fint både fæle brøl og skummel stamping. Noe delikat lydbilde skal likevel ikke formidles. Ekstrastoffet er ikke uventet rikholdig, og ikke uventet går det for det meste ut på å vise frem effektene. Helt ærlig, jeg kan ikke fordra å se hvordan effektene er laget. Rent bortsett fra at det er kjedelig og nokså uinteressant (siden jeg ikke skal lage en slik film selv med det første), så synes jeg det ødelegger om man skal se filmen om igjen. Akkurat dét er ikke en overhengende risiko her, ikke for meg.