Utgivelsen: 
Mamma (2014)
Uhyre sterk filmopplevelse
Mesterlig og medrivende drama fra en av vår tids mest lovende og spennende filmskapere.
Fotogalleri
I et fiktivt 2015 i Canada, innføres et nytt lovforslag. Foreldre med barn som har ulike psykiske problemer og atferdsvansker kan frivillig innlegge barna på en institusjon. Mamma handler om Diane (Anne Dorval) – eller Die, som hun kalles – og hennes sønn Steve (Antoine-Olivier Pilon). Steve har sittet på en anstalt for problembarn, men har moren tatt ham ut for at de skal bo sammen igjen. Hverdagen er full av utfordringer for de to, og fremtiden ser ikke særlig lys ut. I det ting er i ferd med å gå skikkelig galt, kommer Kyla (Suzanne Clément) inn i livene deres. Hun blir på mange måter deres redning, men hvor lenge kan idyllen holde? Mamma er et sterkt drama om mennesker og deres skjebner, og er en tankevekkende filmperle.
Xavier Dolan er mannen bak denne filmen, og han har fått rykte på seg for å være et av de største talentene filmverden har sett på lenge. Han både skriver og regisserer, og dette er hans femte langfilm. Imponerende i seg selv, når han kun har rukket å bli 26 år gammel. Hans nyeste film er et nærgående portrett av i hovedsak tre mennesker som sliter med sine store og små problemer. Die er en middelaldrende kvinne som av mange oppfattes som «white trash», og hun bruker kroppen som et middel for å komme seg frem i verden. Hun har ikke blitt helt voksen, og gjennom små og store hint ser vi et stadig tydeligere bilde av at hun ikke er særlig egnet som mor. Hun forsømmer Steve, og har ikke evnene til å ta vare på ham eller takle utfordringene har står overfor. Steve har ADHD, og er en utagerende og ufordragelig person – men det er bare på overflaten. I møtet med den godhjertede, men plagede Kyla, kommer hans egentlige jeg sakte, men sikkert frem. Møtet mellom menneskene er nært og vakkert portrettert.
Filmens tre hovedkarakterer er sammensatte og intrikate skikkelser å få tak på. De har sterke personligheter, og er enormt uttrykksfulle. Det er en krevende jobb å gi liv til slike karakterer, men skuespillerne klarer det med glans. Spesielt imponerer Pilon som Steve, da han på imponerende vis får frem den sårbare og trengende gutten, samtidig som han er overbevisende i sine utagerende og aggressive øyeblikk. Også Dorval og Clément imponerer, men deres roller er mer dempede. Sammensetningen mellom de ulike karakterene er magisk, og som tilskuer dras man inn i deres lille hverdagsboble. Samtidig som dette er en veldig uttrykksfull film, er det likevel plass til mye mellom linjene. Kombinasjonen mellom ulike nivåer av utleveringer gjør til at man hele tiden er nødt til å bruke intellektet for å forstå den sammensatte gruppepsykologien man er vitne til. Det er imponerende at Dolan klarer å skape en så avansert film uten at den blir utilgjengelig for den gjennomsnittlige tilskuer.
Når man skal bedømme denne filmen, er det umulig å komme utenom bildeformatet. Store deler av filmen er nemlig i det sjeldent brukte 1:1-formatet. For de som ikke vet hva dette er, er det samme formatet som brukes på Instagram, eller som man kan se på mange gamle fotografier. Formatet har definitivt en stor effekt, men den vil nok bety ulike ting for hver enkelt tilskuer. Jeg vil likevel prøve meg på en fortolkning her. 1:1-formatet har en fordel ved at det egner seg til portretter. Mamma handler om mennesker, og det er de som er det absolutt viktigste fokuset. Utsnittet gir en nærmest klaustrofobisk følelse, og formidler karakterenes indre liv effektivt. Man kommer utrolig nært innpå karakterene, og all form for forstyrrelser stenges ute.
Noen mener at filmen som medium døde da lydfilmen gjorde sitt inntog. Logikken var at ved å bruke det talte ord, forsvant betydningen mimikk og skuespill hadde i stumfilmen. Dette kan godt settes i sammenheng med Mamma, for jeg fikk en distinkt følelse av at formatet her får en vel så stor rolle som den lyden og ordene har. Skuespillerne og regissøren får tilbake noe av det sterke uttrykket mange andre moderne filmer mangler. Bildeformatet får også en viktig betydning som fortellergrep uti filmen, da det innestengte bildeutsnittet skaper mening for viktige hendelser i filmens narrativ. Sammen med Dolans øye for detaljer, og hans poetiske uttrykksmåte, er uttrykksformen og -formatet effektivt og en stor, estetisk nytelse.
Mamma er kort sagt en fantastisk reise. Ofte er det irriterende å se hvor mange dramafilmer som ikke klarer å få frem dybden i karakterene, og at de ikke har noen form for utvikling underveis. I denne filmen ser man virkelig hvordan det kan gjøres. Det er sjelden at man ser så mye utvikling og avsløringer i karakterer, at man må ta av seg hatten. Xavier Dolan viser at han er en mann for både nåtiden og fremtiden, og det er bare å konstatere at dette er et mesterverk. Nå er det bare å glede seg til nye filmer fra det produktive geniet fra Canada.
Teknisk
Bra bilde og lyd – ikke noe å trekke for, men heller ikke i toppklasse. Bonusmaterialet består av trailere og bildegalleri.