Utgivelsen: 
Ex Machina (2015)
Så smarte vi er
Dette er en perfekt film for folk som har lyst til å føle seg smarte. Til tross for mange fine ord, er det en temmelig gammeldags historie som skjuler seg bak hippe ord og hipp design. Ikke en dårlig historie, men slett ikke original.
Caleb (Domhnall Gleeson) jobber i et softwarefirma og vinner en uke med firmaets mystiske, styrktrike og geniale eier. Den vitale og noe fordrukne eremitten Nathan (Oscar Isaac) har andre planer enn avkobling; han vil ha Calebs hjelp til å legge siste hånd på sitt mesterverk. Nathan har nemlig skrevet koden til den definitive kunstige intelligens, en maskin som tenker på ordentlig i stedet for å bare å følge et program. For at ting ikke skal være ukomplisert har han bygget den inn i en kvinnekropp med nok sensorer, tanker og instinkter til å besitte psykisk og fysisk seksualitet.
«Caleb, jeg vil at du skal utføre en Turing-test.» «Ok.» «Vet du hva en Turing-test er for noe?» «Ja, Nathan. Jeg er har høyere utdanning innen IT og vet selvsagt det.» «Kan du forklare meg hva det er?» «Hvorfor det? Du vet det jo om mulig enda bedre enn meg.» «Ja, men kinopublikummet må få høre forklaringen slik at de henger med.»
Det er mye sånt i filmen. Det gjør den i og for seg lettere å henge med i, slik meninger var fra regissøren og manusforfatteren Alex Garland. Det gjør imidlertid filmen overdrevet pratsom, og troverdigheten til samtalene lider. Det er mitt første og største ankepunkt mot filmen, disse dialogene som forklarer filmen fremover i stedet for å vise scener og bilder.
Det stinker av filmet teater, og det er noe av det verste jeg vet. Selvsagt, det er ikke det at Garland er blind for det visuelle. Det er lagt mye arbeid i en minimalistisk, men luksuriøs og futuristisk stil. Det virker absolutt troverdig at det er et slikt hjem en forholdsvis ung datamilliardær vil trives i. Naturbildene er også knallvakre, tatt opp i Norge, for øvrig. I ekstrastoffet forklares det at ved å antyde at Nathan eier all denne vanvittig fine naturen, skildres hans rikdom mye mer effektivt (og kostnadseffektivt for filmens budsjett) enn et mer tradisjonelt gods. Dette er gode tanker, men man kommer ikke fra at så vel det veldesignede huset som den flotte naturen bare tjener som kulisser.
Det eneste som fungerer perfekt, er rommet der Caleb kommuniserer med Ava, den kunstige kvinnen med den kunstige intelligensen. Her møter vi listig og kontrastfullt filmmakeri, og effektene med det avdelte rommet og den ugjennomtrengelige glassveggen tjener både det estetiske og det fortellertekniske. Det er også samtalene med Ava som er mest spennende. De inkluderer også forklarende dialog, men rollefigurene gjør den mer uanstrengt og naturlig. Vi mer aner enn får forklart hvor hurtig Ava utvikler seg intellektuelt, hun lærer som et barn lærer, men uendelig mye hurtigere. Alicia Vikander spiller rollen til perfeksjon, godt hjulpet av særs dyktige effektmakere som har laget den mest sexy roboten siden Hajime Sorayama forhekset folk med sine airbrush-pinups.
Så, for å konludere: Dette er en pent laget film. Den er dyp, og dreier seg om et høytravende tema som er mye debattert fra før, men slett ikke utdebattert. Dessuten er det trendy for tiden, dette med hva som definerer menneskelighet og den slags, kanskje føler Hollywood at det er like før vi får en AI på ordentlig. Skuespillerne er gode. Men det er mer teater enn film, og både den filmatiske drøftingen og den ytre handlingen tråkker opp og ned stier som har vært hyppig beferdet helt siden Mary Shelley skrev Frankenstein.
Teknisk
Alminnelig god kvalitet på lyd og bilde. Ekstrastoffet består av tematisk oppdelte bakomfilmer. De er over gjennomsnittet interessante, om enn nokså overfladiske.