Utgivelsen: 
The Equalizer (2014)
Taken 2.0
Gammeldags actionfilm med taus og sterk helt som ekspederer slemminger på kreative måter. Men når det er så godt laget som dette, er det fortsatt fin moro.
McCall (Denzel Washington) liker å leve livet sitt i ro. Dyrke sine tvangshandlinger, lese sine bøker og gjøre jobben sin. Men når likevekten trues av ondskapens agenter i form av russiske gangstere, må han gjenfinne sitt gamle jeg for å gjenopprette balansen. Det viser seg at han har "a certain set of skills".
Det er ikke mye av den gamle TV-serien i denne actionfilmen. Edward Woodward var distingvert og opptrådte med finesse og ro. Denne versjonen av McCall er en selvproletarisert eks-agent som bare har to settinger: Enten er han verdens snilleste, roligste mann som ikke vil annet enn å behage sine omgivelser på alle tenkelige måter. Eller så er han en drapsmaskin absolutt og totalt uten nåde. Som rollefigur har han mer til felles med klassisk Charles Bronson enn den pensjonerte CIA-agenten fra serien. Men faktum er at den ensomme hevneren er tilbake, om han i det hele tatt har vært borte. Vi liker ham jo så godt, den snille, rettferdige mannen som overrasker (sic!) med å ha evnen til å slå tilbake mot urett og vold.
The Equalizer kommer som et skip lastet til ripa med klisjéer og blodtørst. Originaliteten i hver enkelt voldsdåd er anstendig høy, men selve filosofien, filmens struktur og noe tvilsomme moral, finnes det ikke en tøddel av originalitet ved. Den eneste måten å få denne skuta i havn på, er å gjøre klisjéene på en ordentlig måte og etablere personligheter som vi kan trives med i et par timer.
Det er en glede å melde at Denzel Washington fortsatt leverer varene. Han er hundre prosent troverdig i alt han gjør, enten det er tvangshandlinger som å legge bøker og bestikk parallelt med kortsiden av bordet, eller det er skitten, ond kampteknikk. Han er definitivt cool og bister i kamp, men han er slett ikke følelseskald. Han er en blid og glad mann i sitt hjerte, spøkefull og musikalsk og etterlater ingen tvil om at det er den personen han helst vil være. Regissøren Anthony Fuqua leverer også varene, og han og Washington har den samme gode kjemien som da de gjorde Training Day. Det er ikke så rent få regissører som kan filme god action og flotte kampscener, men Fuqua har en særegen evne til å få filmene til å bevege seg fort og uten dødpunkter.
Ellers er det alltid hyggelig å se flinke Chloë Grace Moretz, men her er hun dessverre kastet bort i en flat birolle. Marton Csokas fungerer fint som sadistisk erkeskurk, det er ikke så rart, for han har mye trening i rollen. Manusforfatter Richard Wenk har ellers vært ganske flink til å få skurkene til å fremstå som farlige, ikke bare onde og slemme. De kjemper faktisk mot, de står ikke bare og venter på å bli felt. Det øker underholdningsverdien når McCall viser seg å være enda farligere, enda mer kompetent.
Det er nærliggende å sammenlikne med Taken. The Equalizer er i presis samme type film, men det er en på alle måter bedre film. Den er bedre regissert, den har bedre effekter, har bedre tempo og Denzel Washington er en mye bedre skuespiller enn Liam Neeson. Alt i alt er den derfor mer underholdende og fortjener et større publikum.
Teknisk
Fuqua er en veldig bildeglad regissør, og han byr på flammende solnedganger, flammende tankanlegg og mørke, skumle kontraster. Den vellykkede overføringen tar fint vare på fargespillet. Lyden er i generøs DTS-HD 7.1, til glede for de som har investert i svære anlegg. Den var flott på min 5.0 også, med god bruk av alle kanaler. Ekstrastoffet er også generøst, men skraper som sedvanlig bare i overflaten av en egentlig overfladisk film. Pluss for en feature som trekker oppmerksomheten mot en idealistisk organisasjon som har bidratt med (sikkert for det meste ubrukt) informasjon om prostitusjon og en vittig "reklamesnutt" for filmens fiktive byggemarked.