Utgivelsen: 
Entourage - Sesong 4 (2007)
Hardere, saftigere, bedre
Hvor langt kan de ta denne serien før de slipper opp for ideer? Sesong 4 viser i alle fall ingen tegn til utmattelse fra verken skuespillere eller forfattere.
Når serien starter er filmstjernen Vincent Chase, hans manager og bestekompis E, sjåføren og altmuligmannen ”Turtle” og storebror Johnny ”Drama” (henholdsvis Adrian Grenier, Kevin Connolly, Jerry Ferrara og Kevin Dillon) i ferd med å fullføre drømmen om filmen Medellín om narkotikakongen Pablo Escobar. Den skvett gærne kunstfilmregissøren Billy Walsh (Rhys Coiro) viser seg enda sprøere enn forventet, og både innspillingen, klippingen og salget av filmen blir et blodslit, selv med superagenten Ari Gold (Jeremy Piven) i spissen for teamet. Det løfter seg litt når filmen blir antatt til filmfestivalen i Cannes, men det er fortsatt bare en håndfull personer som har sett den, og E likte den ikke engang.
Jeg har endelig klart å skjønne hvorfor Entourage oppleves som ren magi på skjermen, og det i en tid der vi har flere TV-serier av toppkvalitet gående enn noen gang tidligere. Det er egentlig ganske lett. Man skriver ganske enkelt et godt og tett manus til en episode som har en normal spilletid på i underkant av 60 minutter. Så koker man dette ned til omtrent 25 minutter uten å ta bort noe av historien eller dialogene, og dermed har du et hyperkinetisk, brutalt tett og raskt stykke fjernsyn. Den lynraske formen kler rollefigurene; agenter, produsenter og studiorepresentanter snakker rasende fort, de kommer til poenget øyeblikkelig og de hamrer det inn med rå profaniteter. Det handler om kolossale mengder penger, og det haster alltid. Det er alltid en frist, det er alltid parallelle forhandlinger med flere parter, det er alltid lurt å sette motparten under press selv om det egentlig ikke haster. Ari Gold – som bygger på den frittalende og høyst virkelige agenten Ari Emanuel – er en monumental player, men E begynner å lære, han også.
Overraskende nok blir denne sesongen stjålet av Johnny ”Drama”, noe som er spesielt tydelig i siste episode der hans videreverdigheter helt overskygger festivitasen rundt verdenspremieren på Medellín. Kevin Dillon har laget en meget troverdig og tiltrekkende karakter, det er ikke tvil om at han har et enormt varmt og bankende hjerte under det syltynne fernisset av bravado som han skjuler sin usikkerhet med. Hvis jeg kjente Vince, ville han kanskje kjøpt meg en Maserati. Men jeg ville tatt en fest med Johnny ”Drama” når som helst, og gjerne spandert på ham siden det går litt opp og ned med likviditeten hans.
Teknisk
Tidvis så bra at det ikke på noen måte haster med noen Blu-ray-utgave av denne serien, selv om kvaliteten synker brått og tildels uforklarlig i enkeltscener. Lyden er i DD 5.1, men formatet er skuffende dårlig utnyttet selv i scener med ekstraordinært heftige effekter for en dialogdrevet TV-serie. Ekstrastoffet er morsomt og av god kvalitet, både kommentarsporene med hele ensemblet, intervjuer fra andre TV-programmer og ikke minst den snertne liksom-making of-filmen og den stilfulle traileren for Medellín, filmen i serien.