Utgivelsen: 
Ray Donovan: sesong 1 (2013)
Innblikk i Hollywoods mørke bakside
Karakterdrevet spenning med kvalitet i alle ledd.
Ray Donovan er «fikser» i Hollywood. Han er briljant i jobben, og det finnes ikke et problem han ikke kan fikse. På hjemmebane er det litt annerledes. Dysfunksjonelle relasjoner gjør at livet delvis blir svært krevende for Ray. Når hans gamle far kommer ut fra fengsel topper det seg, og han står overfor problemer de fleste ville revet seg i håret av. Dette blir bakgrunnen for en fengende historie om svik og lojalitet, med gode skuespillerprestasjoner og en forseggjort estetikk som passer den mørke historien som hånd i hanske.
Med denne serien har man laget noe som kan kalles en fin blanding av andre, kjente serier. Det er påfallende hvor mange likhetstrekk den deler med The Sopranos, og hovedpersonen Ray deler mange av de samme trekkene som Tony Soprano. Han sliter med en dysfunksjonell familie, han er plaget av indre demoner, forholdet til kona og barna er ikke så bra, og han står alene om å styre businessen som brødfør familien. Ray er som Tony Soprano også en knallhard og resolutt mann som vet hva han vil – og han får det til. I hvert fall delvis. Når man finner så mange sammenfallende trekk med The Sopranos, blir det til at man også sammenligner underveis. Fallhøyden er særdeles høy, da The Sopranos kanskje er den aller beste serien som noen gang er laget. Når handlingen er lagt til et annet sted og i et annet miljø, sørger man for at det ikke blir en blåkopi. Selv om Ray Donovan ikke er noe The Sopranos, er den fullt på høyde med mange andre kvalitetsserier.
Hovedpersonen Ray er en tydelig antihelt som vi får sympati med raskt. Liev Schreiber er glimrende i rollen som den knalltøffe og tilsynelatende følelseskalde fikseren, som det viser seg at har flere lag enn det man først antar. Resten av karakterene er spilt av en rekke andre anerkjente karakterskuespillere som gjør svært gode tolkninger. Særlig Jon Voight stråler i rollen som den kjipe og destruktive faren til Ray og hans tre brødre. Minuset med det rike karaktergalleriet, er at det etter hvert blir mange tråder å holde styr på. Jevnt over løser man dette veldig bra, men noen utskeielser med blant annet datteren til Ray, tar for mye plass og er mer irriterende enn meningsgivende og engasjerende.
Stilen og uttrykket til serien er en fryd å se på. Den mørke siden av Hollywood ser virkelig bedriten ut, og man får en følelse av å se bak gardinene til en bransje som er mer skitten og kynisk enn det man ønsker å tro. Tematikken og handlingen ligger tett opp mot det estetiske uttrykket, og passer utmerket. Forviklingene, problemene og løsningene har man i grunn sett før, men man har klart å gjøre det proft og velskrevet, og da er all mangel på originalitet tilgitt umiddelbart. Ray Donovan fyller et tomrom som oppstod etter at The Sopranos ble sendt for siste gang. Det som kanskje er den største forskjellen på disse seriene, er at Ray Donovan er mer seriell, det vil si at den ikke har så mange avslutninger på problemer. Også dette blir bedre utover i sesongen, og faktisk hadde denne første sesongen fungert utmerket som en enkeltstående mini-serie. Heldigvis kommer det mer, for det er mange muligheter i et så rikt serieunivers som man har skapt her.
Ray Donovan er en fryd å se på, vellaget som den er. Serien er velkomponert og til tider svært spennende. Når man ikke makter å skape et utpreget originalt konsept, rettes mye opp av å ha høy kvalitet i alle ledd. Jeg likte serien svært godt, og følte at den inviterer til å engasjere seg i karakterer, miljø og problemstillinger som oppstår underveis. Jeg gleder meg allerede til å se mer.
Teknisk
Helt greit bilde og lyd, men denne serien hadde fortjent en Blu-ray-behandling også i norsk versjon. Som ekstra får vi diverse intervjuer, dokumentarer og det man ellers forventer.