Drep ikke en sangfugl (1962)
En voksen verden sett med barns øyne
To Kill a Mockingbird er en av de store romanene i amerikansk litteratur, og filmen med samme navn har også oppnådd en ikke ubetydelig status. Dette er en uforglemmelig film om raseskille, dobbeltmoral og etikk, og om barns oppvekst og kontakt med de mørkere sidene i livet.
Handlingen er lagt til en liten sørstatsby under depresjonen, der advokaten Atticus Finch (Gregory Peck) lever alene sammen med sine to barn Scout (Mary Badham) og Jem (Philip Alford). På mange måter er det to historier som går parallelt og langt på vei har samme tema, nemlig hvordan de svake i samfunnet ofte blir tråkket på og uglesett av folk som burde vite bedre.
En neger med navn Tom Robinson (Brock Peters) blir tiltalt for å ha voldtatt en ung hvit jente, og ingen ønsker å ta den svarte mannens parti i en håpløs sak. Men Atticus Finch har en utpreget sans for rettferdighet, og selv om han vet at det er en upopulær beslutning, velger han å ta jobben som forsvarer.
Men filmen handler ikke om rettssaler, dom og straff, men mer om hvordan de barna Scout og Jem, og deres venn Dill (John Megna), opplever verden. Ikke minst er det nabofamilien og deres mentalt syke sønn Arthur "Boo" Radley (Robert Duvall) som vekker barnas interesse, og den andre historien er spunnet inn i dette.
Det er noen svært overbevisende skuespillerprestasjoner vi blir vitne til i denne filmen. Gregory Peck fikk en velfortjent Oscar for sin rolle som Atticus, og lille Mary Badham fikk en Oscar-nominasjon for sin innsats som Scout. Alle barneskuespillerne vi møter på i To Kill a Mockingbird gjør i det hele tatt en overraskende god jobb.
To Kill a Mockingbird spiller på flere nivåer samtidig, og alle blir taklet med stø hånd uten at det blir hektisk. Som seere får vi til og med god tid til å bli kjent med karakterene før det fokuseres på selve hovedhistorien - her har dagens filmskapere mye å lære. Filmen fungerer ikke minst utmerket på det mellommenneskelige plan; forholdet mellom Scout og Jem kaller ofte på smilet og alle som har søsken vil nok kjenne seg igjen rett som det er.
Filmen er også et viktig historisk dokument, og da den kom ut i 1962 traff den antakelig spikeren midt på hodet. To Kill a Mockingbird fungerer som et modig innlegg i rasedebatten, i en tid da likestilling mellom raser var et hett og betent tema i USA i enda større grad enn det er i dag. Rettssalsdramaet blir utspilt på en enkel og liketil måte uten for mye dramatikk, men det er samtidig en bitende kritikk av et rasistisk samfunn.
Også med tanke på produksjonsdesign er To Kill a Mockingbird bunnsolid, og miljøet som er skapt rundt handlingen er troverdig. Settene og kostymene gjenskaper 1930-tallet på god måte - faktisk flyttet Universal en hel liten "landsby" av sørstatshus til sine studioområder for innspillingen.
DVD-utgivelsen av filmen har som største trekkplaster en 90 minutter lang dokumentar om filmen og boken, med blant annet intervjuer med skuespillerne som ser tilbake på filmen. Vel verd å se. For øvrig er bildekvaliteten god til å være en relativt gammel film, men vi har sett bedre eksempler på restaurering. Bildet er i svart-hvitt, forresten, og formatet er 1.85:1. Inne i boksen følger det med et lite hefte med mer informasjon om filmen. Lyden er i Dolby Digital 2.0 (mono).
Det er ofte en grunn til at filmer har fått et klassiker-stempel. Det er lett å forstå hvofor To Kill a Mockingbird har fått den statusen - det er en film som definitivt gjør inntrykk mer enn 35 år etter at den først kom ut, og som antagelig gjør like sterkt inntrykk 35 år fra nå av. Med noen fortreffelige skuespillerprestasjoner og en evne til å engasjere på flere plan samtidig er To Kill a Mockingbird obligatorisk i enhver filmsamling.