Mandariner (2013)

Ekstraordinær filmkunst

Ekstremt vellykket og karakterdrevet drama med et underliggende antikrigsbudskap som er presentert på en subtil og poetisk måte - Mandariner er en vakker og viktig film.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

13.11.15

Fotogalleri

Tidligere i år fikk jeg gleden av å se Mandariner i forbindelse med kinolanseringen av filmen. Den ordinære anmeldelsen kan du finne på Cineramas nettsider, for i denne anmeldelsen kommer jeg til å ta for meg det som for meg fremstår som det viktigste med dette mesterverket av en film – nemlig karakterene og den historiske bakgrunnen. Det som gjorde aller sterkest inntrykk ved denne filmen var hvordan karakterene maner frem store følelser gjennom å spille på en gammel konflikt som rev Abkhasia fra hverandre tidlig på 1990-tallet.

For å kunne forstå mesterstykket i skildringen av persongalleriet, vil jeg gi en liten innføring i Abkhasias historie. I uminnelige tider har området vært kontrollert av ulike overmakter. Allerede fra 1700-tallet ble landområdene overtatt av tyrkerne, og mange konverterte derfor til islam. Mot slutten av 1800-tallet havnet republikken i konflikt med Russland, og en stor del av den muslimske befolkningen utvandret til Tyrkia. Rundt 1920 ble så Abkhasia innlemmet i Georgia, men på grunn av russernes tilstedeværelse og politiske styring, ble abkhaserne tvunget til å bosette seg hovedsakelig i innlandet. Som de fleste sikkert vet, falt Sovjetunionen på begynnelsen av 1990-tallet. Abkhaserne forsøkte da å bli en del av det nye Russland, men Georgia var ikke interessert i å gi fra seg landområdene. Mange av russerne som hadde flyttet til området var fra det som i dag er Estland, men som fra andre verdenskrig hadde vært en del av Sovjetunionen. Med dette i bakhodet er det lettere å forstå de sterke følelsene til karakterene i filmen, her er det en historie fylt med konflikter, krig og uenigheter som stikker dypt.

Historien i filmen er like enkel som den er briljant. Den gamle snekkeren Ivo (Lembit Ulfsak) og mandarindyrkeren Margus (Elmo Nüganen) bor for seg selv, et stykke utenfor allfarvei. De to er opprinnelig estlendere, og befinner seg midt i konflikten som foregår. Georgiske og russiske styrker utkjemper blodige slag like i nærheten av gårdene til de to gode naboene. Og en dag får de konflikten ufrivillig midt i fanget. I en trefning ute på tunet mellom husene, har georgiske og russiske soldater prøvd å ta livet av hverandre. Men to soldater har overlevd, og Ivo tar de hardt skadde soldatene inn i sitt hjem. Ahmed (Giorgi Nakashidze) er en muslimsk leiesoldat fra Tsjetsjenia som kjemper på russisk side, og Niko (Misha Meshki) er en kristen georgier som kjemper for sitt hjemland. De to hater hverandre, og ønsker mest av alt å ta hverandre av dage. Ivo nekter dem å gjøre dette, og får dem til å love at de ikke skal drepe hverandre mens de oppholder seg i huset hans. De går med på dette, og sakte men sikkert finner de ut at de kanskje ikke er så ulike som de tror.

Når man tar utgangspunkt i en virkelig konflikt, gir det et autentisk preg over fiksjonen. Handlingen kunne meget godt skjedd i virkeligheten, og handlingen er så god fordi den er velbalansert i fremstillingen sin. Ivo er en nøytral «dommer» som prøver å forhindre at de innbitte fiendene ikke skal gå til angrep på hverandre. Han blir en fornuftens røst – en gammel vismann som ser ting klarere enn de unge krigerne. Troverdigheten som dommer får han gjennom å vise selv at han har klart det de to soldatene ikke klarer, nemlig å legge bitterheten fra seg. Ivo har vært gjennom grusomme ting, og det er disse som har gjort til at han fortsatt er igjen i det krigsherjede området. Hans respektfulle tone og gode betraktninger, samt et bestefaraktig utseende gjør ham til en trygg og samvittighetsfull karakter. Men samtidig forstår man – med det historiske perspektivet i bakhodet – soldatenes følelser også. De er nesten historisk betinget til å mislike hverandre.

Samtalene mellom de i hovedsak fire personene som er med i filmen, kan nesten betraktes som et kammerspill. De er på det samme stedet hele tiden, og det er et intenst drama som utspiller seg over kort tid. Spillet gir oss mulighet til å komme nært innpå karakterene, og det er så lett å skjønne begge sidene av saken, men så vanskelig å forstå hvordan de kan være så bitre fiender. Gjennom filmen kommer også de to nærmere hverandre, og nettopp denne forsoningen er en kilde til klimakset, som er et av de sterkeste og mest følelsesladde jeg noen gang har sett på film.

Tilsynelatende er filmen sydd sømløst sammen, men når man ser nærmere etter, er det mange ting som gjør at det er lettere å se hvordan filmen er satt sammen. Her er det ingen tilfeldigheter, selv de minste detaljene er bevisste valg. Dialogen er poengtert og med et tydelig mål. Karakterene er ulike, men spiller mot det samme målet: å få hverandre og oss som ser på til å virkelig innse hvilken håpløs situasjon krigen er. Mandariner har et tydelig antikrigsbudskap, uten at filmen blir en moralsk pekefinger som sådan. Gjennom karakterenes opplevelser får man mulighet til å se bak konflikten, og se hva som er viktig - og det er enkeltmenneskene og at ingen er verdt mer enn andre.

Filmen føles veldig komplett og uten mangler. Det er imponerende hvor godt den henger sammen, og hvor lite overflødig materiale som er med. Hele produksjonen er vakker og poetisk, og hele veien får vi små, men svært viktige, visuelle cues som får en stor symbolsk betydning i forståelsen av menneskenes plass i den store sammenhengen. Heldigvis er disse elementene subtile, og trykkes ikke rett i fjeset til den som ser på. Her ligger også litt av forklaringen på hvorfor denne filmen er en av det nye millenniets sterkeste (anti)krigsfilmer – den trer ikke budskapet sitt nedover deg, men lar deg selv komme til konklusjonen sammen med karakterene. Ingenting overforklares, og den diskrete poesien bergtar selv etter flere gjensyn.

Der hvor historiske filmer - og da særlig krigsfilmer – ofte er negativt ladd, er Mandariner en film som gir næring til håpet om at ulike folkeslag en vakker dag kan leve sammen i fred og fordragelighet. Budskapet er i alle fall at det må være målet. Det er vakkert også hvordan denne filmen ble til, et samarbeid mellom Georgia og Estland, to land som var midt i konflikten som beskrives i filmen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det med glede igjen: Mandariner er en av dette tiårets aller, aller beste filmer!

Teknisk
Ganske bra bilde, men selvfølgelig med noen av de typiske skjønnhetsfeilene som kommer på de aller fleste DVD-utgivelser. Lyden er også bra, men på bonusmaterialet finner vi ikke noe annet enn bilder og trailere. Jeg skulle så inderlig ha sett litt om produksjonen, men det får vi altså ikke.