Utgivelsen: 
Warm Bodies (2013)
Hvem sa at zombier ikke har følelser?
Effektiv underholdning som forfører deg og etterlater deg med en følelse av å ha blitt tilfredsstilt.
Noen filmer går man i møte med større motforestillinger enn andre. Warm Bodies var en slik film for meg. Popcornfilm for et ungt publikum og en hovedrolleinnehaver i form av Nicholas Hoult som jeg i hovedsak bare kjenner fra rollen som den unge outsideren i Gutter er gutter fra over ti år tilbake i tid. Regissør Jonathan Levine er kanskje ikke den mest kjente, men lagde nylig den fantastiske 50/50, så derfor var det kanskje håp. Og til min store glede og overraskelse varmet de døde zombiene mer enn jeg hadde trodd.
Det første som slår meg er hvor uhøytidelig og munter i tonen filmen er. Introduksjonen, som alltid bør sette en viss standard for resten av filmen, er morsom og underholdende. Man har valgt en totalt annerledes vri på zombiegenren og zombiene er «velfungerende» og grenser til å være noenlunde oppegående. De har følelser, på tross av at de er døde. De er dog ikke særlig taleføre og handlingen dras i gang av en fortellerstemme, de indre tankene til hovedkarakteren R, spilt av nevnte Nicholas Hoult. I motsetning til alle andre zombiefilmer jeg har sett, så ser vi handlingen fra zombienes perspektiv. Genrekonvensjonene brytes med viten og vilje, det fører til mange morsomme øyeblikk. Den postmoderne vrien vitner kanskje om at de siste års zombieinvasjon både på kino og TV er i ferd med å ebbe ut?
At zombiene nå har blitt karakterer vi heier på har sine utfordringer. Det høres kanskje vanskelig ut, men når det er noen som er enda verre, kalt «bonies», ser man en sympatistruktur som både er logisk og enkel å forstå. Zombiene ønsker bare å bli mennesker igjen og det er ikke så mye usympatisk ved dem lenger. Etter hvert blir også menneskene en større trussel mot zombiene enn det zombiene er mot menneskene.
Warm Bodies er uvanlig leken i tonen og skaper noe jeg aldri har sett maken til tidligere. Av rent tekniske ting er subjektiv synsvinkel, spenstige kameravinkler osv. velkomne elementer. Musikken er et stort pluss, det er sjelden man får servert så kule soundtracks, krydret med blant annet Guns n’ Roses, Feist og Bon Iver. For oss vinylfantaster er det jo et pluss at R med sin gode musikksmak foretrekker nevnte format fordi at det i følge ham har best lyd og gjør musikken mer levende. Det aller beste er likevel forholdet mellom R og jenta han forelsker seg i, Julie. Han er en zombie og hun er et levende menneske. På tross av dette utvikler de et nært forhold som det er morsomt å følge. Ikke nok med det, mange av karakterene utvikles hver for seg og er en fryd å bevitne. Særlig er forholdet mellom R og Julie interessant, og historien om de to kunne like gjerne vært om to andre veldig ulike mennesker som finner hverandre. Det er noe universelt i måten forholdet deres beskrives på.
Samtidig som genre blir brukt på en ny måte er ikke Warm Bodies revolusjonerende på noe vis. Vi får mange ganske tydelige hint om ting som skal skje, men de ødelegger ikke noe for spenningen fordi at det er såpass mye som er uforutsigbart. For Warm Bodies er til dels veldig spennende og underholdende. Noen logiske brister er det her og der, referansen til Romeo og Julie er på grensen til irriterende åpenbar, uten at det drar ned nevneverdig. Jeg ble underholdt og det tror jeg mange andre også kan bli. Warm Bodies kan trygt anbefales hvis man vil se en underholdningsfilm som har flere dimensjoner enn den gjengse film i segmentet.
Teknisk
For å bruke passende vinylreferanser, så er bilde og lyd mint. Dynamikken i lyden er en nytelse og bildet er meget skarpt og friskt, noe som passer med filmens tematikk. Dessverre er det ikke noe som helst bonusmateriale medfølgende.