Utgivelsen: 
The Expendables 3 (2014)
Action på steroider
Litt for ensidig og forutsigbar drapsorgie. Action har vært gjort mye bedre før.
Det er litt vanskelig å forholde seg til The Expendables-serien. På den ene siden er det en nostalgisk ønsketenkning å få samlet «alle» actionheltene fra 80-tallet i én film. På den andre siden dukker spørsmålet om relevans og betydning i dag. The Expendables 3 blir da også en opplevelse både på godt og vondt. På sitt beste er dette storveis action – på sitt verste er det på grensen til pinlig. Selv om nostalgifaktoren redder mye, skal man ikke kimse av en klassisk action-film. Man vet hva man får, og ofte er det akkurat passe nok.
Når man ser en film av dette kaliberet, er det ett ord man aldri tar i bruk: overraskelse. Filmen er laget ut fra den formelen som gjorde hele skuespillertroppen kjent i utgangspunktet. Innovasjon er et fremmedord, og det kan bikke begge veier. Når historien er forutsigbar, forutsetter det at filmens essens – actionscenene – fungerer. Dette har man delvis klart, og det er mye kul action for den som liker slikt. Følelsen av at man har sett dette før, er dessverre alt for tydelig, og selv Expendables-serien begynner å føles litt oppbrukt.
Aldri før har man samlet så mange nostalgifaktorer i én enkelt film. Det skorter ikke på gamle helter, men noe av problemet ligger også her. Det blir kort og godt litt for mye av det gode. Man hadde tjent på å legge litt mer arbeid i manus, og heller kuttet ut noen av de mange karakterene som gjør handlingen litt fragmentert. At man nå også har med fire nye og unge actionhelter, hjelper ikke så mye.
På mange måter er dette et overflodsprosjekt. Som nevnt er det en overflod av gamle helter, men man har også nærmet seg en verdensrekord i antall drap. Sjelden har jeg sett en slik drapsfest – skurkene formelig pøses inn i alle tablåer og scener, hvor de en etter en kjølig blir tatt av dage. Jeg har ingen verdens ting imot at det drepes over en lav sko i actionfilm, men her har man tatt det litt for langt. Hvor sannsynlig er det at to håndfuller med gamle menn skal overvinne en hær med minst hundre mann? Sannsynlighet er ikke greia til Expendables, men det får være grenser. Kunsten å lage god action handler om å finne den rette balansen, og her er innholdet i vektskålen alt for skeivt fordelt. Det blir forutsigbart og kjedelig for ofte.
Håndverksmessig er The Expendables 3 veldig bra, og actionscener og stunt er uovertruffent teknisk laget. Møtet med barndommens og ungdommens helter er unektelig hyggelig, og det er ganske fornøyelig at deres filmhistoriske posisjon tas opp på et tydelig metanivå i filmen. Det blir ganske feelgood til tider, men dessverre holder ikke dette til å lage en utpreget god film. Patosen og den ultra-macho holdningen blir til tider plagsomt insisterende, som om de på død og liv må bevise at de fremdeles er verdens kuleste fyrer. Det sterke kameraderiet dem i mellom er hyggelig nok, men fremstår som en litt krampaktig når de bruker store fakter i to lange timer.
The Expendables 3 blir en bittersøt opplevelse. Noen ganger er det hyggelig og underholdende, men mange ganger faller det mellom to stoler. Filmen er også for lang, og historien er for dårlig. Ved neste korsvei burde man huske at «mer» ikke er ensbetydende med «bedre», for det ligger utvilsomt et stort potensiale i materialet. Litt mer følelse og ekte formidling – som man hadde i 80- og 90-tallsaction – kunne gjort dette til en langt bedre filmopplevelse. Uten en modernisering, blir det litt utdatert.
Teknisk
Lyd og bilde er veldig bra, og det følger med mye fint bonusmateriale.