Utgivelsen: 
Birdman: Or (The Unexpected Virtue of Ignorance) (2014)
I am Birdman – hear me squeak
Overbevisende kandidat til tittelen årets beste film. Selv om jeg våger å påstå at den ikke er perfekt.
Fotogalleri
Skuespilleren Riggan (Michael Keaton) var en gang en verdenskjent Hollywoodstjerne, best kjent som superhelten Birdman. I et gjennomsiktig patetisk forsøk på å skaffe seg både respekt og selvrespekt prøver han å slå gjennom på Broadway som produsent, instruktør og hovedrolleinnehaver. Til en ledende rolle klarer han å kapre den feterte skuespilleren Mike Shiner (Edward Norton). Shiner er en genial aktør, men han er også en uberegnelig primadonna med et gigantisk ego. I tillegg virker det som om den gamle karakteren Birdman har slått seg til i hodet til Riggan. Liksomkameraten fyller ham med illusjoner om storhet og overmenneskelige evner, samtidig som han flengende og dystert kommenterer og kritiserer.
Ja, det er fullkomment umulig å gå til denne filmen uten å tenke på Michael Keaton som Batman. Det er også fullkomment urettferdig. Jeg ser absolutt ikke bort fra at forfatter og regissør Alejandro Gonzáles Iñárritu tenkte at dette ville gi filmen kjærkommen oppmerksomhet. Også indie-filmskapere kan være kyniske. Det er noe på kanten å antyde at Keaton er så patetisk som Riggan, men for det første får seeren filmens tematikk rett i trynet. Rollefiguren Riggan og hans rollefigur Birdman trenger et absolutt minimum av forklaringer og ingen tilbakeblikk, og vi kan dermed stupe rett inn i den nye filmen. For det andre er Keaton ganske enkelt rette mann for rollen. Han er en sjeldent intens skuespiller, med et svært sterkt nærvær på lerretet – screen presence er ordet jeg prøver å oversette. Dette gjør at vi ikke bare observerer og lar oss overbeviser av hans nervøsitet og angst og sammenbitte besettelse, vi trekkes så nær at vi kommer til å dele følelsene hans.
Det er likevel slett ikke noe one man show. Emma Stone er like selvsikker og fast i rollen som rollefiguren hennes er usikker og flyktig. Naomi Watts er som sedvanlig pur glede, det beste jeg har sett denne dyktige damen i siden Muholland Dr. Det var også moro å se Zach Galifianakis fra Hangover-filmene spille i noe ordentlig. Han vinner ikke akkurat filmen, selv med sin betydelige sjarm, konkurransen er dertil altfor hard. Det er ikke uventet Edward Norton som nesten stjeler filmen. Det er nok lite av Keaton i Riggan (noe Keaton også nevner i ekstrastoffet), men jeg tror det er ganske mye av Norton i Shiner (noe ingen nevner i ekstrastoffet). Hvis man skal tro ryktene, er det ikke noe absurd i at Norton spiller en kuk med en massiv arroganse og manglende teamfølelse som truer med å overgå hans betydelige talent.
Regissøren med alle de vanskelige tødlene, Alejandro G. Iñárritus aller største bragd er etter min mening å tyne så mye bra ut av de fantastiske skuespillerne. For det er to betydelige mangler ved det Akademiet anså for å være fjorårets beste film. Iñárritu har visst forelsket seg i en effekt: Han har totalt dilla på track shooting. I begynnelsen er det en spennende og fin effekt, vi får veldig fort inntrykk av størrelsen på teateret, vi introduseres hurtig for persongalleriet og vi får en umiddelbar følelse av at dette er et sted der mange ting skjer veldig fort og ofte samtidig. I tillegg til er det røft og krevende overfor skuespillerne siden så mye foregår i et eneste, langt bevegelig opptak. Dette har nok bidratt til å presse gode innsatser ut av dem; ingenting er som å heve listen når man har å gjøre med store talenter. Men disse lange, bevegelige opptakene vil ingen ende ta, de ender som filmens masete signatur. Så jeg begynte i stedet å få den irriterende følelsen av noen som prøver å imponere meg veldig mange ganger med det samme trikset.
Dernest – våger jeg å si dette? – er ikke manuskriptet så fantastisk. Jeg mener, det er riktig bra, spesielt er dialogene gode og selve strukturen er upåklagelig. Introduksjoner, tematikk, historie, oppbygning, klimaks, alt er vel fungerende og man får verken følelsen av at filmen er for lang eller for kort. Men ærlig talt, kan ikke vi som har sett den i det minste innrømme at bak alt virtuoseriet fra skuespillerne og kameramannen, bak de treffende effektene og de livaktige dialogene, så var det fint lite som egentlig kom som noen overraskelse? Jeg mener ikke at jeg ville ha en sjokk-slutt a la M. Night Shyalaman, men her syntes jeg det hele gikk så pent opp at det grenser mot regulært forutsigbart.
Jeg utelukker ikke at noe av filmens suksess skyldes at Keaton, Oscar ™ og bred lansering har lokket mange tilskuere som ellers ikke ville sett en nervøs indie-film. Dette er veldig bra. Det er enda bedre at mange av dem var strålende fornøyde med dette vellagede stykket kino og bidro til at enda flere fikk seg et avbrudd i Hollywood-dietten. Men hvis man er vant til det uvante, blir dette temmelig kjent stoff. Birdmans ultimate bidrag til filmhistorien kan bli at den utvidet horisonten for mange og kanskje til og med gjenopprettet litt av troen på Akademiet. Det er ikke dårlig, bare det. For øvrig er du nødt til å se den uansett, for det er en veldig god film.
Teknisk
Okay lyd og bilde, uten at noen av delene imponerer. Jeg tror ikke bildene var så skarpe i utgangspunktet, siden mye er filmet inne på et faktisk teater. Ekstrastoffet består av en solid og ordentlig making of og intervju med Iñárritu og Keaton. Begge deler er betydelig bedre og dypere enn de sedvanlige gjensidige gratulasjonene og dekker det meste av det du trenger, så manglende kommentarspor føles ikke som et veldig stort savn. Bildegalleriet er også underholdende.