Utgivelsen: 
Schindlers liste [20th Anniversary Edition] (1993)
Troen på det gode i mennesket
Påminnelsen om hvor grusom vår nære fortid har vært sitter som et hardt slag i magen og tar fra deg pusten.
Grusomhetene mennesker er i stand til å gjennomføre har ingen grenser. Ikke langt tilbake i tid utspilte den kanskje verste udåden seg, nemlig jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. Schindlers liste starter med en forklaring på hva som skjedde med de polske jødene i 1939 og prosessen de måtte igjennom. Fokuset ligger like mye på den enkelte som på hele befolkningen av jøder. Tidlig i filmen introduseres også mannen som har gitt navnet til filmen, Oskar Schindler. Han lever et dekadent og bekymringsløst liv, og som de fleste andre tyskere er han medlem av nazipartiet. Likevel er det noe ved hans vesen som er så innbydende. Han utstråler ingen ondskap, snarere tvert imot. Jødene behandler han mer eller mindre som likemenn.
Schindler blir en interessant karakter i måten han utvikler seg på. Fra å være en businessmann som først og fremst tenker på penger, går han over til å være et medmenneske som blir sitt ansvar bevisst. Underveis ser vi så godt hvordan han rives og slites i begge retninger, men heldigvis er hans moralske kompass riktig innstilt. Jeg avslører ikke mye ved å si at hans forsøk på å redde jøder blir hovedtemaet i filmen. I et dramatisk og grusomt vendepunkt får Schindler øynene opp for hva som virkelig er i ferd med å skje. Redningsaksjonen blir dramatisk og ikke minst uhyre spennende.
På mange måter er Schindlers liste et skoleeksempel på hvordan man skal bygge opp en klassisk fortelling som skal inneholde spenning, tragedie og drama. Bakgrunnshistorien kjenner alle til, den er helt forferdelig. To av karakterene representerer hver side av konflikten, kanskje litt stereotypt, men man skjønner godt poenget. Enkelte tyske militære var onde, det kan ikke benektes. Liam Neeson som den gode Oskar Schindler og Ralph Fiennes som den onde Amon Goethe skaper et perfekt bakteppe for å få frem sterke følelser hos publikum. Noe av det som gjorde meg mest vondt var ikke nødvendigvis drepingen i seg selv, men den ydmykende håndteringen av jødene. Og nettopp i møtet med all jævelskapen som det dveles ved føler jeg at det til tider kan bli rett og slett for jævlig å se på. Det gjør fysisk vondt i kroppen å se skjebnene til over 6 millioner jøder fremstilt på denne måten. Jeg skulle på en måte ønske at det ikke var så detaljert skildret. På den andre siden er det også flott at man klarer å skildre en realistisk versjon av det som skjedde.
Estetisk sett er Schindlers liste en sann fryd for øyet. En forslitt kommentar om filmen passer faktisk veldig godt, den kler svart/hvitt-estetikken så til de grader! Jeg får en film noir-følelse, det spilles mye på lys, skygger og generelt dystre plasser. Å bruke svart/hvit film vitner om en kunstnerisk ambisjon i hvert fall jeg kan stille meg bak. Lengden skiller seg også ut, tre timer og femten minutter er langt i en kommersiell sammenheng. Når filmen da ble en så ubetinget suksess sier det noe om hvor utrolig bra laget den er. Ja, den følger en særdeles tradisjonell oppbygging, men det hele er utført så sømløst og følsomt at jeg lar meg rive med. Noen vil nok påstå at dens sømløse struktur taler mot den, men for meg gjør det ingenting. Men Schindlers liste er tung. Fryktelig tung. Når jeg ser den igjen i voksen alder gjør den et uutslettelig inntrykk. Å se så mange tragiske enkeltskjebner ser man et større og tydeligere bilde av hva som faktisk skjedde. Det er vondt og ubehagelig. Da er det godt at det faktisk er noen sekvenser med humor som blir som små oaser av luft inne i et ellers klamt og oksygenfattig rom. Og selvfølgelig, hele filmens store poeng sørger for litt bedring; ett menneske kan faktisk forandre fremtiden til det bedre og utgjøre en forskjell.
Teknisk
Bildet og lyd er fantastisk! Spesielt bildet er så friskt og fylt med kontraster i nydelig svart/hvitt. En fryd for øyet. Denne versjonen inneholder dessverre ikke noe bonusmateriale, på tross av at det er 20-årsjubileum.