Ice Storm (1997)
Intelligent og stillfaren fortelling om familier i glasshus
"Familien er ens antimaterie. Den er tomrommet man kommer fra. Det er dit man drar når man dør. Det er paradokset: Jo nærmere man er, desto dypere blir tomrommet." Dette er noe den 16 år gamle Paul Hood (Tobey Maguire) leser i tegneserien The Fantastic Four, og sitatet (som presenteres gjennom hans voice-over) forteller mye om problematikken i denne lille perlen av en film, nemlig The Ice Storm (1997), innsiktsfullt og genialt regissert av taiwansk-amerikanske Ang Lee. Filmen behandler emner som feighet, søken, flukt og moralsk overfladiskhet, men også en form for "arvesynd", der barna etteraper sine foreldre på godt og vondt. Den er også en vakker og klisjefri skildring av ungdom som utforsker voksenlivet, seg selv og hverandre.
The Ice Storm åpner med Paul alene i en togkupe på vei hjem til sin familie i New Canaan, Connecticut for å feire Thanksgiving-helgen sammen med dem.Ved å starte filmen med en såpass harmonisk situasjon, roer Ang Lee ned publikum, og man tror at familiene filmen omhandler (Hoods og Carvers, øvre middelklasse) er like sunne som de virker utad. Fallhøyden er derfor stor når det sakte men sikkert avdekkes hvor usikre disse familiene er på seg selv, og når graden av dysfunksjon etterhvert kommer til syne. Filmen bygger seg sakte, men veldig sikkert opp.
The Ice Storms handling foregår i en helg sist i november 1973. Begge familiene knoter med datidens seksuelle "frigjøring", uten riktig å forstå hverken meningen, spillereglene eller konsekvensene. Elena Hood (Joan Allen) er frigid, og mannen hennes, Ben (Kevin Kline) er utro med nabokona, en iskald gift kvinne, Janey (Sigourney Weaver), men ingen av dem har mot eller vilje til å fortelle sine ektefeller hva de driver med. Elena skjønner tegningen, men orker ikke å ta det opp med Ben (eller med seg selv). Hun prøver klassisk nok å bevare husfreden, "det er jo Thanksgiving, la oss ha det koselig", og Ben viser seg å være både uhyggelig naiv og fryktelig tafatt. En dag ytrer han følgende om forholdet til kona: "Vi er kanskje på grensen til å si noe til hverandre", og det forteller mye om hans vage moral og passive holdning. En av The Ice Storms tristeste sekvenser skildrer et såkalt "key-party" med flere såkalt frigjorte og politisk engasjerte voksne. Spillet går ut på at mennene legger bilnøklene sine i en bolle, og damene trekker nøkkel etter tur. Dama blir så med eieren av nøkkelen hjem, og i seng. Filmen stiller seg ironisk til leken, gjennom blant annet å la en kvinne trekke sin ektemanns nøkkel, med følgende uttalelse: "Å, min egen mann! Det går vel ikke?!" Scenen er forferdelig trist, og det virker som om Ang Lee har hjerte, iallefall medynk, for disse folkene, som sitter i glasshus og er livredde for både egne og andres steiner.
Samtidig som de voksne lever sitt ulykkelige og lettere patetiske liv, føler barna deres seg fram seksuelt, og tar etter de voksnes ensomhet og forvirring. Wendy Hook (Christina Ricci), Pauls søster, har et slags forhold til Mickey Carver (Elijah Wood) OG hans sjenerte bror Sandy (Adam Hann-Byrd), samtidig som hun og Paul eksperimenterer med hasj, piller (som de finner i foreldrenes skap!) og alkohol. Skildringen av deres pubertetstilstand er helt på høyde med den i filmen Vintergjesten, som må være en av filmhistoriens beste. The Ice Storm er lagt opp slik at alle historiene foregår parallelt, og det veksles jevnt mellom dem.
Is er brukt som metafor flere steder i filmen, blant annet gjennom gjentagende nærbilder av iskuber som brytes opp eller hakkes istykker. De fungerer symbolsk, men også som et forvarsel. Det er en isstorm i vente, og det skjer ting som forandrer familiene totalt. Slutten er en ren genistrek, der kun en liten gest og et ansiktsuttrykk forløser og forsoner filmen. Helt nydelig, og svært lite hollywoodsk.
Ang Lee er en mester i å unngå banaliteter, men har likevel observert typiske fenomener. Noe av hans største gave er å trekke fram små viktige detaljer, og forstørre dem. Han overrasker ofte med små og store totalt uventede vendinger, og man fryder seg virkelig over en så virtuos (og original) bruk av filmspråket. The Ice Storm har et dikts presishet. Mange scener er svært, svært korte, men i hvert bilde ligger det mye subtil informasjon. Bildene holdes i kjølige farger som blått, hvitt, sort og grått (med komplimentærfarger), og de er både talende og estetiske. Lydbildet er utpreget bra, med talende og innbydende atmosfære, spesialkomponert, stemningsskapende musikk av Mychael Danna og en godt integrert dialoglyd.
DVD-platen inneholder dessverre kun standardopplegget: Interaktive menyer, sceneaksess og valgmuligheter for undertekstingen, men bildene er skarpe og lyden svært god. Ikke la deg skremme av det billig utseende coveret-designet fra Buena Vista, det har ingenting med filmens gode og vare ånd å gjøre.
Lee har tidligere hatt regi på Sense and Sensibility (1995), Eat, Drink, Man, Woman (1994), The Wedding Banquet (1993) og Pushing Hands (1992), og etter den nydelige filmen The Ice Storm er det verdt å følge med på Lees kommende produksjoner. Gjør deg selv en tjeneste, og kjøp denne raffinerte filmperlen!