Utgivelsen: 
Opprørske oldemødre (2013)
Sjarmerende, men totalt ufarlig
Alvorlig tema som behandles med en noe ukledelig letthet.
To amerikanske oldemødre er lei av snakket om økonomisk vekst. Denne usannsynligheten preger vårt kapitalistiske samfunn, og konsum synes å være den viktigste verdien for den gjennomsnittlige mannen og kvinnen i gaten. Hindy og Shirley – som oldemødrene heter – ser seg nødt til å ta affære. De finner seg ikke i at noen skal diktere og styre verden mot det uunngåelige stupet.
Konseptet for Opprørske oldemødre er ganske sprekt. At to eldre kvinner skal være så kampvillige og meningssterke bryter litt med oppfatningen mange har av eldre, at de mister gnisten til slutt. Hindy og Shirley er stikk motsatt av denne stereotypien, og har særdeles mange og sterke meninger. Fremstillingen i filmen er det man kan kalle sterkt samfunnskritisk, og det er en legitim holdning. Finanskrisen førte mange inn i en bunnløs elendighet som man fremdeles ikke har kommet ut av.
Filmen har en dokumentarisk representasjonsmåte som gjør den litt uhåndgripelig. Den blander elementer fra flere typer dokumentarfilm, men er mest av alt en kreativ behandling av virkeligheten. Ett av problemene – om man vil – er at de to oldemødrene ikke er særlig troverdige. De er søte og sterke karakterer, men de fremstår nesten som skuespillere i roller. Mange av samtalene og hendelsene føles veldig iscenesatt, og tar bort litt av den dokumentariske følelsen. Riktignok fungerer historien om damene som et retorisk grep, og kan dermed legitimeres. Det er interessant at produksjonsselskapet bak denne filmen heter Faction Film, der ordet faction er sammensatt av fakta og fiksjon. Med dette i bakhodet, sammen med følelsen av iscenesettelse, begynner jeg i det hele tatt å tvile på at historien er ekte – på den måten at de to gjennomfører sine planer upåvirket av filmskapernes innblanding.
Det er en tydelig historie som fortelles, med introduksjon, mellomspill, dramatisk hendelse og avtoning til slutt. Det virker tilforlatelig at alt dette skulle skje ved tilfeldigheter. Oldemødrene blir symboler og brikker for å få frem det egentlige budskapet, som er at de som styrer økonomien i realiteten kjører oss rett mot stupet. Dehumaniseringen av verden er et viktig tema, men rammene fungerer bare greit nok. Oppbyggingen er noe treig og omstendelig, og uten at klimakset er særlig tilfredsstillende. Dette til tross, Opprørske oldemødre inneholder flere minneverdige scener som er svært fornøyelige. Det er helheten som blir problemet for mitt vedkommende.
Det ligger et poetisk tilsnitt over filmen, og dette underbygges av Ola Kvernbergs sobre lydspor. Den dystre visjonen om fremtiden er i grunn veldig interessant, og man skjønner uten tvil hva som er budskapet. Dessverre tilsløres dette av en del elementer som ikke passer så godt til å formidle budskapet. Oldemødrene blir aldri troverdige nok, da de i den lange introduksjonen ikke virker særlig opprørske. Et såpass alvorlig tema passer ikke sammen med bakgrunnen vi gis. Elskverdighet er ikke nok – en hardere tone hadde vært på sin plass.
Teknisk
Lyd og bilde er jevnt over bra, og uten noen åpenbare feil. Ekstramateriale finnes det ikke på denne disken.