Utgivelsen: 
Foxcatcher (2014)
Menneskeskjebner
Godt drama som først og fremst er minneverdig på grunn av strålende skuespillerprestasjoner.
Fotogalleri
Dette er den sanne historien om bryterbrødrene Mark (Channing Tatum) og David Schultz (Mark Ruffalo), og deres møte med den eksentriske mangemillionæren John du Pont (Steve Carell). På 80-tallet var ikke olympiske øvelser profesjonalisert, og derfor slet mange av utøverne – som var amatører - med å tjene penger på de drev med. Slik var også tilfellet med brødrene som fremstilles i denne filmen. De to levde under ganske fattigslige forhold, helt til du Pont tok dem til seg. Spesielt så Mark på intervensjonen fra millionæren som en mulighet til å realisere drømmene sine. Den eksentriske millionæren så på seg selv som en utmerket brytetrener, men var i realiteten en stormannsgal dåre. Drømmene til alle de involverte ble fort til et mareritt, noe filmen får frem på en god måte.
Den første halvdelen av Foxcatcher er veldig sterk, og etablerer karakterene svært godt. Mark er en fallen helt som lever et stusselig liv, og ingen faller så tungt som falne helter, hetes det. Han er en underdog i forhold til den mer meriterte storebroren David, og dette fører til en del gnisninger dem imellom. David har stiftet familie, og har det mye bedre – til tross for beskjeden inntekt og livsstil. Det blir derfor logisk at Mark går med på avtalen du Pont kommer med, selv om hele treningsleiropplegget virker noe merkelig.
Skuespillet i Foxcatcher er aldeles strålende, og Channing Tatum og Steve Carell får mye plass å boltre seg på. Tatum imponerer virkelig, og viser at han har tatt store steg som skuespiller i de siste årene. Han gir et troverdig portrett av en sammensatt karakter i en krevende film. Carell er mest kjent som komiker, og det er lenge uvant å se ham i en alvorlig rolle som dette. Etter hvert viser det seg at han i aller høyeste grad takler utfordringen, og briljerer som den ekle og forstyrrede du Pont. Skuespillet er som sagt filmens store styrke, men også en av dens svakheter. Dramaet blir litt for stillestående og tydelig. Dette kan være en smakssak, men jeg mener at Foxcatcher kunne vært mer engasjerende ved å forsøke å blande inn litt flere spenningselementer. Karakterene pirrer virkelig nysgjerrigheten, og det er noe implisitt underfortalt som skaper en trang til å finne ut mer om dem. Dessverre settes det ikke inn i en spennende nok rammefortelling.
Tempoet i filmen er ganske lavt, og tar seg (litt for) god tid til å komme inn på karakterene. Stilen er gjennomført og vakkert filmet, og tidskoloritten er aldeles strålende. Dvelingen tar litt for stor plass etter hvert, og det hviler noe uforløst over filmen. Det er synd, for karakterene er uortodokse og annerledes mennesker som er fascinerende å studere gjennom kameraets blikk. Historien er også svært trist og dyster, og det blir til slutt i overkant mye tristesse. Filmen gir ikke noe håp, ei heller en lykkelig slutt – selv om det ikke er negativt i seg selv. Foxcatcher ender derfor opp mer som en skuespillerfilm enn en veldig god film – selv om det er mange minneverdige øyeblikk underveis.
Teknisk
Bildet har en 80-tallsfølelse over seg, og er i og for seg kledelig. Litt for ofte er bildet litt kornete, og henger enkelte steder. Da ser det ikke bra ut. Lyden er bra, selv om dette på ingen måte er en «lydfilm». Bonusmaterialet består av noen bortklipte scener og en dokumentar som holder grei kvalitet.