Utgivelsen: 
The Wolf of Wall Street (2013)
Fear and Loathing on Wall Street
Scorsese/DiCaprio gir seg i kast med den ville historien om finansluringen og partydyret Jordan Belfort. Filmen er drivende godt laget og DiCaprio leverer varene. Men det er liksom ikke noe nytt her, annet enn at Scorsese lager komedie.
Jordan Belfort var mer enn en japper, han var en virkelighetens american psycho, en amoralsk suksessjeger, en forførerisk salgsdemagog og en hemningsløs hedonist. Heldigvis foretrakk han å bli høy på kjemiske produkter som er designet for å gjøre mennesker høy, han holdt seg for det meste for god til fysisk vold. Filmen tegner er kompromissløst portrett av en mann som vitende og med vilje ofrer sin menneskelighet til fordel for suksess og rus, interessant nok bygget på Belforts egen selvbiografi.
Martin Scorsese liker godt å filmatisere sanne historier. GoodFellas, Casino, Departed, et helt knippe dokumentarer, selv fiksjonsfilmene hans er dypt rotet i vår virkelighet. DiCaprio liker også å fremstille autentiske personer, selv om det må medgis at disse filmene ikke har vært hans største suksesser. Prosjektet var som sådan en selvfølge for nettopp disse to. DiCaprio falt visstnok først for boka, og brukte mange år på å overtale sin maestro Scorsese til å ta regien. Dette var nok ikke dumt, for manus og roman er nemlig ikke noe selvfølgelig grunnlag for en god film. Filmens problem er at den – tross alle de vanvittige eksessene, orgiene i sex og dop og blendende luksus – ikke forteller oss noe vi ikke visste.
Ulven fra Wall Street kunne veldig lett blitt en vanskapt hybrid mellom Wall Street og Fear and Loathing in Las Vegas og lite annet. Selv disse to genierklærte filmkunstnerne klarer ikke helt å unngå likhetene. Talene Belfort holder for medarbeiderne sine fremstår ofte som oppblåste og forlengede versjoner av Stone/Michael Douglas’ «greed, for the lack of a better word, is good». Det er likeledes umulig å se de mest vanvittige narkotikascenene uten å tenke på Johnny Depp i Las Vegas-filmen. En film DiCaprio later til å være godt kjent med.
Like forbannet, dette er kvalitet opp og i mente, og Belfort selv skal ha ros for at han tillot en så rå og negativ fremstilling av seg selv. Kanskje fordi det eneste han har igjen i verden er en slags kynisk ærlighet. Scorseses regi opprettholder nerven gjennom hele den lange spilletiden, ofte føles det som en thriller eller en gangsterfilm mer enn en svart satire. Det er som om noe mørkt og truende befinner seg like utenfor billedkanten, selv i de mest lysende, vakre luksustablåene. DiCaprio gjør Belfort levende og spennende, hans overspill er rollefigurens overspill, og han overbeviser som en livsnytende narsissist. Birollene er gode og frodige. Den fascinerende irriterende Jonah Hill som man bare har lyst til å slå og slå. En helt vidunderlig Matthew McConaughey som kommer inn tidlig, tenner fyr på filmen og bukker ut og etterlater oss skrubbsultne på mer. Rob Reiner i en autoritær comic relief-rolle som minner litt om den typen småroller faren hans, regissøren Carl Reiner, pleide å underholde seg selv og publikum med. Den nesten avskyelig vakre Margot Robbie, som attpåtil besitter dugelig med rå seksualitet… egenskaper som blir livsfarlige når hun bruker dem som angrepsvåpen.
Ja, dette minner om andre filmer, men de andre filmene var ikke regissert av et geni av Martin Scorseses format. Han leker sprettent med følelsene våre, han får oss vekselsvis til å beundre, se ned på, hate, forakte eller elske Jordan Belfort. DiCaprio lar seg villig oppsluke av rollefiguren, kanskje han har fått sansen for å spille bad guys. Det er en myriade av små detaljer, som kontinuitetsfeil kun i scener der hovedpersonen doper seg og regissørens som sedvanlig inspirerte musikkvalg. Det hele er et stykke kvalitetstungt filmmakeri. Men med et hovedbudskap som kan kokes ned til at det finnes utspekulerte selgertyper som lever høyt på å narre og forlede de som er dummere enn seg selv, fortjener ikke filmen mer enn en femmer. I kinda knew that.
Teknisk
Utmerket lyd og bilde. Ekstrastoffet er en bakomfilm delt i tre. Fine saker, slik det ofte virker når man liker filmen. Men er det ikke litt snaut? Her kunne man for eksempel inkludert scenene Scorsese klippet bort for å få ned aldersgrensen.