Utgivelsen: 
Homeland: sesong 4 (2014)
23 1/2
Realismen forlater Homeland til fordel for mer action, heftige cliffhangers og hemmelige tunneler. Underholdningsfaktoren blir følgelig mye større - men vi sviktes til slutt
Carrie Matheson (Claire Danes) er stasjonssjef for CIA på ambassaden i Islamabad. Hun fører kampen mot terrorisme med stor kyndighet og stor kynisme, men en av hennes hovedmotstandere skal vise seg å være minst like kløktig som henne. Snart er hun ute på dypt vann, både helsemessig og emosjonelt, og er attpåtil i kronisk livsfare.
Seriens hovedforfatter Chip Johannesen, var også dypt involvert i 24, og dette begynner å bli i overkant tydelig. Ikke bare fordi han er villig til å kompromisse med hva som er fysisk mulig og ikke mulig, men han "låner" til og med noen av de aller, aller dummeste plot-twistene fra 24. Nemlig hemmelige tunneler. Det er altså en tunnel under Det hvite hus, en under hovedkvarteret til CTU - og det er en under ambassaden i Islamabad. Jøss, man får håpe at ingen terrorister finner ut om disse, hva?
Forfatterne har tydeligvis også store problemer med å skille mellom landene de skriver om. Mange pakistanere ble med rette forbannet over skildringen av Islamabad som en slags stor, forslummet bazaar, befolket med fanatikere. I virkeligheten er det en uvanlig vakker storby, med store parker og et høyst anstendig ambassadedistrikt. Det er heller ingen andre land i hele den delen av verden som er så gjennomsyret av amerikansk populærkultur.
Det verste er kanskje at med alle disse barnslige grepene i historien, manglende realisme og ekstremt og konstruert konfliktstoff, så har resultatet blitt en forrykende spennende sesong. Det har aldri vært så skummelt gøy å følge Carrie på eventyr, og det er dugelig med brå, uventede voldshandlinger som bringer tankene til Game of Thrones i all sin nådeløshet. Claire Danes har så god kontroll på rollefiguren sin at hun virker troverdig i alt hun gjør, og hun har som sedvanlig solid støtte fra Rupert Friend og den formidable Mandy Patinkin. Rupert Friend spiller den kapable feltagenten Peter Quinn, og Quinn har en særs spennende utvikling i løpet av sesongen. Også mindre roller er flott bekledt av unge talenter som Nazanin Bodiadi og drevne seriekjenninger som Mark Moses.
Så skjer tragedien i virkeligheten. En av disse pålitelige, drevne skuespillerne går bort. Serieskaperne er midt inne i en forrykende sving i handlingen og alt går i 150 kilometer i timen mot et uklart mål. De drar i håndbrekket, hardt. Serien sladder stygt, går nesten rundt og blir stående stille i en sky av sand. Og det er enda halvannen episode igjen.
Jeg forstår at de ville gjøre ære på en aktet og populær skuespiller. Men var det nødvendig å avbryte alt? Jeg er ikke kald og uempatisk. Jeg tviler ikke på at det var et godt menneske som fortjener å bli husket. Vi voksne mennesker er stadig nødt til å miste venner og familie. Det er livets gang, men det er likevel uendelig trist hver gang det skjer, særlig ille er det når det er noen som har stått oss ekstra nær. Jeg skjønner sorgen ved å miste en venn. Men dette er en TV-serie, beregnet på millioner av mennesker som ikke hadde noe sterkt personlig forhold til skuespilleren.
Vel. Valg ble tatt. Jeg er dypt uenig, ikke minst fordi dette bygde seg opp til et både emosjonelt og handlingsmettet klimaks. Men kanskje jeg tar feil, kanskje denne minnestenen i form av TV vil vise seg å være viktigere enn selv en vellykket, ordinær sesong ville vært.
Siste episode presterer til og med å slenge inn et par problemstillinger til, noen helt personlige for Carrie, andre om diplomatiets iboende kynisme. Disse trådene blir også hengende og vifte i luften, halvtygde erkjennelser med uklare konsekvenser. I det minste kan det være noe å bygge på videre.
Teknisk
Finfin kvalitet på bilde og lyd. Ekstrastoffet er begrenset til en kort vignett om skuespilleren Rupert Friend og rollefiguren Quinn. På under ti minutter blir det temmelig overfladiske greier, Quinn hadde fortjent mer.