Om forlatelse (2007)
Atonement
Så til de grader lekkert, dyktig komponert og sammensydd at man blir nærmest stum av beundring.
Vi er i England i 1935, hvor vi møter søstrene Cecilia og Briony Tallis som med familien lever i et digert palass av et hus langt utpå landet. Her bor også Robbie Turner, husholderskens sønn, som storesøster Cecilia etter flere år endelig skjønner at hun har meget sterke følelser for. Det samme har også Robbie for henne, noe lillesøster Briony også for lengst har lagt merke til.
Den nysgjerrige, fantasifulle, og tenåringsforvirra Briony liker å skrive fortellinger, og ellers kikke på hva andre gjør. I sin egen lille verden av historier og fantasier, skjer det etter hvert flere fatale misforståelser fra hennes side. Dette fører videre til at Robbie feilaktig blir sent i fengsel for voldtekt, og dermed ødelegger et kommende forhold mellom ham og søsteren Cecilia.
Etter flere år i krigen og sykepleierskolen håper de to likevel å kunne møtes og endelig leve livet sammen. Vil de noen gang kunne realisere dette, og slik komme godt ut av det Briony en gang ødela for dem? Og vil Briony noen gang komme til å be om forlatelse?
Regissør Joe Wright, mannen bak Pride and Prejudice fra 2005, har gjort filmatisering av Ian McEwans bok med samme navn. Hovedlinjene i historien er nære menneskerelasjoner, både blant familie og venner, men også mellom mer ukjente mennesker som tilfeldig deler samme skjebner og situasjoner i livet. Ørsmå detaljer og misforståelser kan bli skjebnesvangre om man ikke passer på, hvilket er noe som på en drivende godt fortalt måte skildres her.
Portrettene av de tre hovedpersonene Briony, Cecilia, og Robbie er fengslende og fascinerende gjenkjennelige fra første stund. Ikke minst er den barnlige fantasiverdenen som lillesøsteren lever i fantastisk fremstilt ved at det et barnesinn ser og tenker kan være meget fjernt i fra virkeligheten og de faktiske forhold. Slikt er det ikke ofte en ser skildret på film.
Skuespillerprestasjonene er meget sterke fra alle disse tre, og til og med det at Briony spilles av tre forskjellige personer fungerer maksimalt troverdig her.
Alt synes faktisk å fungere på sitt beste i denne produksjonen. Det visuelle er nydelig fotografert og filmet, og den narrative fremgangen og uttrykket er svært så spennende. Her lekes det med små hopp fremover og tilbake i tid, noe som både virker oppklarende for historien og i tillegg er et interessant annerledes grep rent fortellermessig. Musikken er helstøpt, med klassisk dramatisk fiolin og orkestermusikk i det ene øyeblikket, og morsom leken veksling mellom on/off-screen lyd i det andre øyeblikket. Dette krydrer fortellingen og skiller alt i fra det mer tradisjonelle.
Det er ellers et vidt spenn mellom de nære intime scenene, via de dialogbaserte, og til de store dramatiske krigscenene i denne historien. Både en svært så intim scene mellom Cecilia og Robbie, og en meget lang og fascinerende tagning fra krigen, er bare to eksempler på det aller beste med denne filmen. Sammen med lydbildet, karakterene med sitt skuespill, og den spennende narrative oppbygningen som får et passende klimaks i slutten, gjør filmen nærmest umulig å si noe negativt om! Sjeldent er det å se en slik historie være så interessant og oppslukende, og uten at den til tider blir kjedelig eller klisjéfylt.
Atonement oser av følelser og mellommenneskelige relasjoner på flere plan. Den føyer seg inn i rekkene av mange store dramatiske (litterære) filmatiseringer, stor og pompøs til tider, men uten at dette noen gang eller på noen måte blir for sukkersøtt eller kvalmende. Krig er jævlig og kjærlighet er det beste på jord, basta! Så til slutt et aldri så lite ”sleivspark” til hardbarka og følelseskalde mennesker der ute som ikke liker å se sånt ”drama-kliss”; Se denne. Hvis dere ikke blir revet med av dette, så har dere ikke følelser.